"Øve, øve, jevnt og trutt og tappert det er tingen" : en systematisk litteraturstudie av elevers utvikling av leseferdigheter fra et nevrologisk perspektiv og hvordan lærere kan benytte seg av denne kunnskapen

Abstract

I det du begynner å sette deg inn i hva denne masteroppgaven handler om benytter du deg av et av viktigste verktøyene i kunnskapsformidling både i den norske skolen, og i livet videre som arbeidstaker og deltaker et demokratisk samfunn, ferdigheten å lese. I denne oppgaven vendes blikket mot pedagogisk nevrologi, som har fått stor oppmerksomhet fra deriblant OECD, og om hvordan denne forskningen kan være med å belyse utviklingen av leseferdigheter blant norske elever. I oppgaven reflekteres det og rundt hvordan denne kunnskapen kan tas i bruk av lærere og spesialpedagoger i tilretteleggingen for læringen av leseferdigheter for både gutter og jenter i lys av de tre pedagogiske og spesialpedagogiske prinsippene forebygging, tidlig innsats og tilpasset opplæring. I dette masterprosjektet er det brukt en systematisk litteraturstudie som metodisk tilnærming for å kunne ta tak i temaet og belyse problemstillingen på en tilfredsstillende måte. Oppgaven har fokus på den lesetekniske delen av leseferdigheter, og tar for seg hvilke endringer som må til for å lære å lese og forskning knyttet til metoder som kan benyttes i læringen av leseferdigheter. Dette førte frem til fire nevrologiske prinsipper for læring av leseferdigheter; 1) læring skjer i hjernen som et resultat av en toveis interaksjon mellom eleven og miljøet rundt, 2) leseferdigheter må læres og elevene må endre hjernen for å kunne lese, 3) lesemetoden har betydning og 4) gutter og jenter har ulike utgangspunkt når de skal lære å lese og de bruker hjernen forskjellig. Videre tas det opp i oppgaven hvordan de fire prinsippene innvirker på de prinsipper som lærere og spesialpedagoger jobber etter i det pedagogiske arbeidet. Prinsippene fra nevrologien innvirker med det på lærerrollen og hvordan lærere må legge til rette for elevers læring slik at både gutter og jenter får stor nok mengde med øving for at de skal lære å lese. Læringen må sees som et samspill, en toveis interaksjon mellom eleven og miljøet rundt. Med det som det grunnleggende prinsipp kan lærere og spesialpedagoger ta i bruk kunnskap om hjernen i sitt pedagogiske arbeid. Avslutningsvis reflekterer jeg rundt prosjektet og mulighetene for norske lærere og spesialpedagoger å ta i bruk kunnskapen fra et nevrologisk fagfelt. Konklusjonen er at nevrovitenskap som fagfelt må ha forskere som kan samle studier om hvordan læring skjer og gjennom den kunnskapen skape et helhetlig bilde av barns læring. Så lenge kunnskapen om hjernen blant lærere og spesialpedagoger er for dårlig kan det nevrologiske fagfeltet fremstå som utilgjengelig og kanskje skremmende for lærere og spesialpedagoger, både som en arena for kunnskap om barnet og som et kunnskapsgrunnlag for utforsking av nye metoder.