| dc.description.abstract | Tittel: «Drivkraft og dynamikk i det trøstende samspillet- en studie av trøst mellom voksne og barn i barnehagens storbarnsavdeling». Bakgrunn: Trøst nevnes ikke særskilt i de politiske dokumentene som omhandler barnehagen, i rammeplan for barnehagen nevnes for eksempel ikke ordet trøst. Gjennom egen erfaring, observasjoner og samtaler med ansatte i ulike barnehager er mitt inntrykk at selv om trøst er en betydelig del av omsorgen blir den sjelden løftet fram i barnehagen, barnehagelærerutdanningen eller i forskning. Trøst kan slik sies å være miskjent som praksis og relasjon i barnehagefeltet. Det har vekket en nysgjerrighet i forhold til hvordan trøst kommer til uttrykk i relasjonene mellom de voksne og barna i barnehagens storbarnsavdeling eller storbarnsbase, og hvilke trøstede praksiser barna på 3-6 år møter der. Problemstilling: Hvorfor har den trøstende praksis og relasjon blitt miskjent innen førskolepedagogikken og i ulike føringer for barnehagen? -Om trøsten er kroppslig i sin grunnkarakter og i sin praksis fungerer førbevisst, hva beror trøstepraksisenes tilsynelatende suksess og effektivitet på? -Med trøstetilnærmingen gjentas en tilbakevendende motsetning innen pedagogikken og generasjonene imellom, den mellom frihet og tvang, autonomi og konformitet. Barnas relasjon av avhengighet og søken etter sikkerhet foregår nemlig innen et herredømme, hvor den voksnes autoritet råder, også over hva som er verdig som trøstebehov og adekvate trøstepraksiser. Her kommer jeg til å undersøke variasjon i de måter voksne og barn møter hverandre i de trøstende relasjoner. Teori og metode: Denne studien er metodisk inspirert av Bourdieus refleksive sosiologi og observasjon er studiens primærempiri. I tillegg gjøres det intervju med de voksne og barna på avdelingen hvor forskningen gjennomføres. Konstruksjonen av forskningsobjektet og analyser er teoretisk forankret i Bourdieus praksisteori og Ziehes teori om progresjons- og regresjonsinteressen. Studiens bidrag til forskningsfeltet: Med utgangspunkt i det som er kommet fram i denne studien vil jeg foreslå at det kan være fruktbart å se trøst i et utvidet perspektiv i forhold til det som kommer fram i den emnerelevante forskningen, som noe mer enn en væremåte hos de iv voksne eller de voksnes handlinger. Trøst kan også betraktes som et trøstende samspill og en prosess. De voksnes trøstende handlinger og praksiser og barnas bidrag kan forstås som kroppslig forankret og det trøstende samspillet som konstruert i et samspill mellom de voksne og barnas posisjon. I tillegg vil jeg foreslå at også barna sees i et utvidet perspektiv som noe mer enn sårbare. Barna fremstår i sin posisjon, i relasjon til de voksnes posisjon, som aktive, medskapende og kraftfulle deltakere i det trøstende samspillet. | nb_NO |
