Mot til å se: en kvalitativ studie av barns reaksjoner på traumatiske hendelser og hvordan man kan hjelpe som pedagog

Abstract

Hensikten med denne studien har vært å undersøke hva slags kunnskap mennesker som jobber med hjernen, barn og traumer, i tillegg til mennesker som har opplevd traumer, mener er viktig i arbeid med traumatiserte barn. Studien har handlet om å få et innblikk og en dypere forståelse av hva slags teori og forskning som er anvendbar og hvordan mennesker som har opplevd traumer ønsker å bli sett og møtt. Jeg har valgt å ha fokus på psykosomatiske symptomer og hvordan man som pedagog kan bidra til å oppdage og hjelpe. Studien har et kvalitativt design med intervju som forskningsmetode. Informantene har bestått av 5 personer med forskjellig yrke og erfaringsbakgrunn, to psykologer, en spesialpedagog, en psykoterapeut og en forfatter/foredragsholder med bachelor i fysiologi. To av informantene har også personlig erfaring med traumatiske opplevelser. I analysearbeidet har jeg valgt en fenomenologisk tilnærming. Jeg har delt opp arbeidet i 4 kategorier: 1. Helhetsinntrykk og sammenfatning av menings innhold, 2. Koder, kategorisering og begreper, 3. Kodensering og 4. Sammenfatning. Teori, funn og drøfting presenteres alle under to hovedtemaer; Barn og traumer og Den trygge voksne. Hovedfunnene i studien har vist at det ikke hersker full enighet rundt hva som kan føre til at barn blir traumatisert, hverken hos mine informanter eller i forskningen for øvrig. Under temaet Barn og traumer kommer det frem hvor viktig hjernen er under traumatiske opplevelser. Det kommer frem hva slags psykiske og somatiske symptomer barn som har opplevd traumer kan få. Symptomer på traumer kan være søvnvansker, muskelspenninger, smerter i mage og hode, fordøyelsesproblemer, sinne, en tendens til å gi opp, tilknytningsproblematikk og problemer med følelsesregulering. Videre i oppgaven presenteres funnene under temaet Den trygge voksne. Her handler de viktigste funnene om det å forholde seg rolig, være trygg og gi kjærlighet, å kunne regulere barn og ha kunnskap om traumer. Det vises og til at de som jobber med traumatiserte barn må være bevist på sin egen frykt og eventuelle personlige problemer og ta tak i dette. Det å ha et nettverk rundt seg i det arbeidet man skal gjøre, slik at man ikke blir stående alene nevnes også som en viktig faktor for å kunne stå i dette arbeidet. Det er og sett på hvorfor det kan være av betydning å observere leken til traumatiserte og potensielt traumatiserte barn og om spesifikk traume kunnskap er viktig. Av videre forskning på feltet anbefales det et større fokus på de minste barna fra 0-6 år og en mer omfattende forskning på hva slags traume kunnskap det er behov for i pedagogiske institusjoner, så vel som hvordan den kan brukes.