"Det er greit for meg, men ikke for spiseforstyrrelsen" : en kvalitativ studie av fire jenter med anorekso sitt forhold til fysisk aktivitet

Abstract

Spiseforstyrrelse er en samling svært alvorlige psykiske lidelser som griper sterkt inn i hverdagen, både til den som rammes og til de som skal leve sammen med den syke. Blant områdene som påvirkes er forholdet til mat, kropp og fysisk aktivitet. Denne oppgaven forsøker å belyse hvilket forhold pasienter med anoreksia nervosa har til fysisk aktivitet. Gjennom intervju bidro fire inneliggende pasienter ved en spesialavdeling for pasienter med alvorlig spiseforstyrrelse med informasjon om dette temaet. I disse dataene framkom det et dynamisk forhold til fysisk aktivitet, som endret seg gjennom behandlingsforløpet. De viktigste funnene i denne studien var informantenes opplevelse av å bli trigget på faktorer som forbrenning og tynnhet ved gjenopptakelse av fysisk aktivitet, samt viktigheten av felles fysisk aktivitet for regulering av både aktivitet og pause under trening. Gruppetrening var også svært viktig for informantenes opplevelse av egen kropp gjennom faktorene kroppsstørrelse og fysisk prestasjon. I tillegg var den sosiale dimensjonen ved fysisk aktivitet i fellesskap sentral for å flytte pasientenes oppmerksomhet fra egen kropp over til aktiviteten i seg selv. Det siste hovedfunnet var viktigheten av læring, gjennom å tilegne seg kunnskaper om trenings-mengde, -intensitet, restitusjon og egen kropp. Oppgaven avsluttes med en oppsummering av hvordan hovedfunnene kan bidra i tilrettelegging av fysisk aktivitet for pasienter med spiseforstyrrelse.