Med Spil at betiene Alle og Eenhver: Stadsmusikantordningen i Norge 1660-1800, med særlig vekt på Kongsberg og Skien

Abstract

Sammendrag: «Ikke skal jeg, og ikke skal hun som brud er, danse til musikantenes musikk!» Omtrent slik ordla han seg, brudgommen i Lier i 1723, da de privilegerte musikantene ankom og gjorde krav på musikkoppvartningen i bryllupet. Eksemplet er ett av mange som illustrerer forholdene i musikklivet i Norge på denne tiden, en periode preget av kongelig privilegerte stadsmusikanter med enerett til alt spill mot betaling. Stadsmusikantordningen ble innført i Norge på begynnelsen av 1600-tallet og varte fram til 1800. Da opphørte eneretten på landet. Først i januar 1848 ble ordningen helt avviklet. I korthet gikk den ut på at en musikant søkte magistraten i en by om å få nedsette seg som instrumentist. Med anbefaling fra byens myndighet ble søknaden sendt til Danske kanselli for behandling. Som regel ble søknaden godkjent og underskrevet av kongen. Med den kongelige bevillingen i hånd kunne stadsmusikanten og hans – eller hennes – folk, hevde monopol på musikkoppvartning i folks livshøytider og alle budne lag, både i byen og på landet. Som eksemplet fra Lier forteller, var de ikke like velkomne overalt. Ordningen med kongelig privilegerte instrumentister vokste fram først og fremst på grunn av militære behov, særlig for trompetere til den dansk-norske flåten, som igjen førte til behovet for systematisk musikkopplæring. En laugsbasert modell der musikanten var pålagt å holde seg med drenger og svenner, skulle sikre en faglig forsvarlig opplæring. Dette sammen med et økende behov for instrumentalmusikk hos byborgere og i kirken, forklaringer etableringen. Ordningen hadde utgangspunkt i byene, men gradvis ble privilegieområdene utvidet til også å gjelde landdistriktene. Avhandlingen Med Spil at betiene Alle og Eenhver tar for seg utviklingen av stadsmusikantvesenet i Norge fra 1660 til 1800. Ved en sammenliknende analyse av forholdene i Kongsberg og Skien med tilliggende distrikter, blir ordningen undersøkt med henblikk på organisering, rekruttering og musikkpraksis. Geografisk omfangsrike privilegieområder og utstrakt «ulovlig spill» i landdistriktene førte til delegering av musikktjenesten mot en årlig leie. Avhengig av forpaktningsområdets utstrekning, foretok musikkforpakterne videreforpaktinger. Avhandlingen viser hvordan musikklivet i Norge i løpet av 1700-tallet slik ble gjennomorganisert i et hierarkisk system, med stadsmusikanten tronende på toppen. Skille- og konfliktlinjene gikk mellom privilegerte og uprivilegerte, mellom faglærte og ufaglærte musikere. Avhandlingens analyse av musikkforpakternes rolle og funksjon i stadsmusikantordningen representerer et nybrottsarbeid. Et viktig funn er at ufaglærte forpakterspillemenn for en stor del ble rekruttert fra den velstående og opplyste delen av bondebefolkningen. Stadsmusikantembetet var organisert som et håndverkerhushold. Musikkopplæringen kvalifiserte for mer enn stadsmusikantembetet. Andre karriereveier var å bli organist, militærmusiker eller klokker. Stadsmusikantene måtte beherske både blåse-, stryke- og tasteinstrumenter og et bredt repertoar av musikk for å møte ulike behov for musikkoppvartning. Embetet gikk ofte i arv fra far til sønn eller til en annen nærstående slektning. Opplæring av egne sønner og rekruttering av svenner ble ledd i en reproduksjonsstrategi for å sikre husholdsøkonomien og familiekontinuitet i embetet. Avhandlingen viser hvordan stadsmusikantordningen gjennom agnatisk suksesjon og strategiske giftermål etter hvert ble en selvrekrutterende institusjon. Også kvinner kunne bekle et stadsmusikantembete, et forhold som ofte er utelatt i musikkhistorien. Avhandlingen løfter fram kvinners sentrale rolle i forvaltningen av stadsmusikantembetet. I Christiania, inkludert det store Akershus stiftsamt, administrerte først madam Dorothea Barroyer og siden hennes datter Marthe musikktjenesten i en periode på over 40 år. I løpet av 1700-tallet innehadde fire kvinner stadsmusikantembetet i tre privilegieområder. Madam Barroyer var en foregangskvinne når det gjaldt ordningen med musikkforpaktning. Feiring av livshøytider var de viktigste arenaene for privilegert musikkoppvartning. Bryllupsspilling var avgjort det mest lukrative oppdraget, og på denne arenaen var også rivaliseringen sterkest. De ufaglærte spillemennene var stadsmusikantenes argeste konkurrenter. Konfliktene bunnet ikke bare i økonomiske forhold, men også i ulik smak, kodefortrolighet og kulturforskjeller. Lier-saken dokumenterer sterk kulturell motstand. Da brudgommen ba musikantene om å dra, var det fordi han foretrakk sine egne spillemenn. For, som han sa, de kan holde meg en lystig aften med mine gjester! På slutten av 1700-tallet ble stadsmusikantordningen undergravd av indre motsetninger. Privilegier og monopol kom i vanry, og nye arenaer for musikk (konsertvesen, musikkselskap) vokste fram. Med tilløp til en borgerlig offentlighet fikk de faglærte musikerne nye allierte og nye oppgaver. Med økende interesse for musikk som ledd i den borgerlige dannelsen, oppsto en ny målgruppe for opplæring; dilettantene. Avhandlingen dokumenterer at stadsmusikanter som tilpasset seg denne utviklingen, fikk nye muligheter og posisjon, mens de som ikke maktet omstillingen, mistet næringsgrunnlaget sitt og forsvant i historiens glemsel.

Summary “Neither shall I, nor shall she as my bride, dance to your music!” A bridegroom spoke these words in a wedding in the community of Lier in 1723, when the privileged musicians arrived demanding exclusive right to perform music at the celebration. This is one of many examples illustrating the conditions within the musical field in Norway at the time, a period characterised by town musicians or musicus instrumentalis with a royal commission granting them the exclusive right to perform music within a designated district. The institution of the town musician was established at the beginning of the 17th century. In the year 1800 a decree was issued cancelling the exclusive right to perform music in the countryside. The institution was finally dismantled in 1848. In short, it implied that a musician applied for a position as instrumentalist to the town council or Magistrate. With a recommendation from the town authority, the application was sent to the Danish Chancery and signed by the Absolutist King. With a royal commission in hand, the town musician and his people could claim the exclusive right to perform music for payment. In fact, they enjoyed a music monopoly at all celebrations, weddings and dancing arrangements in the towns and districts. As the example from Lier shows, they were not appreciated wherever they appeared. The institution of town musician had primarily a military background. Especially the need for ships’ trumpeters in the Danish-Norwegian Navy, which again created the need for systematic training of musicians, had a great impact on the arrangement. Training was based on the master-apprentice relationship in crafts and arts. The town musician was obliged to keep a sufficient number of skilful apprentices in music in order to secure a professional training scheme. This, together with an increasing demand for instrumental music by citizens and church services, explains the establishment of the institution. Initially, the institution of town musician was restricted for towns only, but gradually the privileged districts were expanded to include the countryside as well. The thesis To Serve Each and Every One with Music thematise the development of the institution of town musician in Norway from 1660 to 1800. In a comparative study of the development in the town of Kongsberg and the town of Skien, including the rural districts surrounding the towns, the institution is examined with regard to organisation, recruitment and music practice. Geographically large privileged districts and extensive illegal playing in the countryside, led to an arrangement with subcontractor musicians or holders. Depending on the size of the subcontracted area, holders could parcel out to sub-subcontractor musicians. The thesis shows how the musical field in Norway during the 18th century was a thoroughly organised, hierarchic system with the town musician on top. Dividing and conflict lines were between privileged and non-privileged, and between proficient and unqualified musicians. The analysis of the role and function of the subcontractor musician within the institution represents a pioneering achievement. The fact that untrained subcontractor musicians mostly were recruited from wealthier and informed strata of the peasant populations is an important find. The office of town musician was organised as an artisan or master’s household. The training qualified for more than town musician office. Other careers would be organist, military musician or parish clerk. Town musicians had to be versatile instrumentists in order to accommodate a wide variety of music demands. In addition proficiency on reeds and percussion, they had to play string and keyboard instruments as well. The office of town musician became hereditary; sons or other close relatives usually succeeded the holder. The training of sons and the recruitment of apprentices within a family network was part of a strategy of reproduction for securing the household economy and family continuity in the office. The thesis demonstrates how the arrangement developed into a self-recruiting institution through agnatic succession and strategic marriages. Women could hold the office of town musician as well, a fact often neglected in the national history of music. The central role of women in the administration of the office is highlighted in the thesis. In the town of Christiania, including the vast Akershus diocese, Madam Dorothea Barroyer and later her daughter Marthe Barroyer, administered the office of town musician for a period of more than 40 years. During the 18th century, four women held the office of town musician in three privileged districts. Madam Barroyer was in fact a pioneer regarding the arrangement with subcontractor musicians. The celebration of festive occasions was the most important arenas for privileged musicians. Performing in wedding celebrations was definitely the most lucrative job. On this arena, the rivalry between privileged and non-privileged musicians was most intense. Untrained local fiddlers performed in a persistent competition with the town musician and his people. Conflicts were not only economic in character, but involved different taste and preferences, confidence in music codes and cultural differences. The Lier case illustrates a strong cultural resistance among the common people. The bridegroom asked the privileged musicians to leave, while he preferred his own local fiddlers. For, as he stated, only they could provide him with a pleasant evening with his guests! At the end of the 18th century, the institution of town musician gradually disintegrated due to internal contradictions. Privileges and monopolies was in disrepute, and new arenas for music performances such as concerts and musical societies emerged. With the development of a bourgeois public sphere, the town musicians got new allies and new tasks. With an increased interest in the performing of music as part of a bourgeois refinement (Bildung) - and music as an autonomous aesthetic art form - a new group in need of education arose, the so-called dilettantes. The thesis argues convincingly that town musicians adopting to this development, got new opportunities and positions, while the ones not adopting lost their livelihood and was lost to oblivion