Deponiet i Adventdalen. En vurdering av spredning av forurensning og permafrostens egnethet som bunntetting

Abstract

”Deponiet i Adventdalen – En vurdering av spredning av forurensning og permafrostens egnethet som bunntetting” er en masteroppgave skrevet av Solveig Vullum Løtveit våren 2012. Masteroppgaven er skrevet i forbindelse med faget TGB 4935 – Miljø- og hydrogeologi, masteroppgave, ved Institutt for geologi og bergteknikk ved NTNU.Mange avfallsdeponier er kilder til forurensning som kan være skadelig for mennesker og miljø. For å forhindre spredning av forurensning finnes det lovverk som skal sørge for at deponier drives på en forsvarlig måte. På Svalbard er det Svalbards miljølov (Lov 15. juni 2001 om miljøvern på Svalbard), samt Svalbards avfallsforskrift og forurensningsforskrift som legger føringer for deponidrift. I Adventdalen, like utenfor Longyearbyen, ligger det et avfallsdeponi som drives av Longyearbyen Lokalstyre Bydrift KF. Problemstillingen for denne masteroppgaven har vært å undersøke om det er spredning av forurensning fra deponiet samt undersøke hvordan eventuell forurensning spres. Forskrift om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften) stiller krav til dobbel bunntetting under deponier beregnet på ordinært avfall. Deponiet i Adventdalen er lagt rett på permafrosten. Problemstillingen for oppgaven har derfor også vært å se på permafrostens egnethet som bunntetting under deponier.Feltarbeidet i forbindelse med masteroppgaven har bestått i å måle gassutslipp fra deponioverflaten, grave to sjakter gjennom deponiet, ta vannprøver og jordprøver, sette ned temperaturmålere i permafrosten og undersøke grunnen nedstrøms deponiet med georadar. Sjaktingen og temperaturmålingene viser at det pågår nedbrytningsprosesser i deponiet. Gassmålingen viser imidlertid at det ikke er utslipp av metangass fra deponioverflaten, noe som kan forklares med at temperaturene i deponimassene er for lave for optimal gassproduksjon. Kornfordelingsanalyser av jordprøvene sammen med beregning av hydraulisk konduktivitet viser at jordsmonnet rundt deponiet er tilnærmet tett. Dette tilsier at spredningen av sigevann fra deponiet vil være liten. Resultatet fra jordprøvene sammen med bruk av beregningsverktøy for risikovurdering viser at med dagens arealbruk utgjør ikke jordmonnet ved deponiet noen helserisiko for mennesker. Flere av vannprøvenes konsentrasjoner av tungmetaller overskrider terskelverdiene oppgitt i veiledere utgitt av Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif). Det er mulig noe av innholdet av tungmetaller skyldes avrenning fra gruve 6 som befinner seg i nærheten av deponiet. Permafrost er kun definert ut i fra temperatur. Definisjonen er uavhengig av om det er is tilstedet. Hvis porene i permafrosten er fylt med is er permafrosten i utgangspunktet impermeabel. Dersom permafrostens porerom ikke er fylt med is kan stoffer med lave frysepunkter migrere gjennom permafrosten. Sigevann kan strømme gjennom taliker, som er soner med ufrosset jord i permafrosten. Det er derfor viktig å kartlegge om det finnes taliker under deponiet. Temperaturmålingene viser at varmen fra deponiet har liten påvirkning på permafrosten.