| dc.description.abstract | Formålet med dette prosjektet er å vise hvordan en trener i norsk toppfotball, både verbalt og
gjennom å fasilitere aktivitet, arbeider i spillsituasjoner på trening for å legge til rette for
ferdighetsutvikling hos sine spillere. Gjennom å ta utgangspunkt i metodiske føringer fra
Game Centered Approach (GCA) og læringsteoretiske perspektiver fra Dynamisk System
Teori (DST), har en konkret trener på sitt respektive treningsfelt blitt studert. Dette med
hensikt om å skaffe til veie praksisnære og konkrete eksempler på trenerpraksis som
potensielt kan gi grunnlag andres metodiske praksis eller videre forskning. Den metodiske
tilnærmingen for oppgaven har muliggjort en inngående undersøkelse av ett case, gjennom at
trenerens praksis har blitt observert over en periode, samtidig som casets trener har blitt
dybdeintervjuet omkring egen praksis på treningsfeltet både før og etter observasjoner. Denne
tilnærmingen har gitt kunnskap om trenerens forståelse for fotballspillet, hvilke fasiliterende
tiltak treneren bruker til å påvirke spillsituasjoner og hvordan treneren verbalt påvirker sine
spillere i spillsituasjoner.
Prosjektets analytiske tilnærming for å forstå trenerpraksis i spill har tatt utgangspunkt i
rammeverket presentert i GCA. Denne tilnærmingen vektlegger spill som undervisningsform
(Oslin & Mitchell, 2006), der spørsmålstilling er viktig for å skape taktisk refleksjon (Wright
& Forrest, 2007). I tillegg skal betingelser for aktiviteten sørge for å lede spillerne mot ulike
taktiske element for å fostre spillkompetanse (Thorpe & Bunker, 1997).
Treneren forstår fotballspillet som et spill som betinges av medspill og motspill, der
spillsituasjonen er styrende for handling og handlingsvalg. Trenerens syn på læring i fotball
samsvarer med GCA i form av at treneren mener at læring skjer best i spill, og selv om andre
tilnærminger også anerkjennes og brukes av treneren er det ikke de som er i fokus i dette
prosjektet.
Dette prosjektet viser treneren sin rolle som fasilitator av spillaktivitet gjennom hvordan
treneren, ut ifra hva som er ønskelig å fokusere på i den enkelte øvelse og økt, bruker ulike
exaggerations eller betingelser for å regulere aktiviteten. Treneren er aktiv i sin bruk av ulike
banestørrelser, lagsinndelinger, mål og målplasseringer, korte og lange kamper, samt bruk av
begrensinger som antall touch og overtall. Dette prosjektet viser at spillsituasjonen på en
fotballtrening ikke bare begrenser seg til vanlig spill med likt antall, men kan inntreffe i
mange ulike spillformer som gir muligheter for medspill og motspill, der trenerens intensjon
med spillaktiviteten er styrende for hvilke rammebetingelser som ligger til grunn.
Treners verbale rolle som spørsmålsstiller for å skape taktisk refleksjon er i liten grad
observert på dette treningsfeltet. Prosjektets trener kan i stedet forstås som en forsterker og
instruktør med ambisjoner om å, gjennom sin tilnærming, gi spillere kunnskaper og trygghet
til å ta selvstendige taktiske handlingsvalg i spillsituasjoner. Selv om den metodiske
tilnærmingen til treneren ikke nødvendigvis samsvarer med det teoretiske rammeverket,
samsvarer ambisjonen om å legge til rette for taktisk forståelse og spillkompetanse. Videre
forsking bør ta sikte på å undersøke i hvilken grad ulike metodiske tilnærminger kan fostre
spillkompetanse, og potensielt se på om variasjoner i metodikk korresponderer ulikt med
ulike spillere. Dette prosjektet har kun sett på treningsfeltet, og videre studier kan også søke
og gi et mer helhetlig innblikk i trenerrollen da metodikk i både garderobe, kamp, en til en
samtaler og spillermøter med video gikk tapt i oppgavens observasjoner, dog belyst noe
gjennom intervjuer. | nb_NO |
