Fra murens fall til Libya : norsk og dansk forsvarspolitikk etter den kalde krigen

Abstract

Med den kalde krigens slutt endret det internasjonale systemet seg. Dette påvirket både norsk og dansk forsvarspolitikk. Med tilsynelatende like forutsetninger for å tilpasse seg et endret NATO og en «ny» verden, tilpasset de to landene seg likevel ulikt. Denne oppgaven omhandler hvorfor Norge og Danmark endret forsvarspolitikk etter den kalde krigen og hva disse endringsforskjellene kan skyldes. Forklaringsvariablene geopolitikk, allianseavhengighet, lederskap og politisk kultur blir analysert i lys av tre ulike tilnærminger: nyklassisk realisme, geopolitikk og allianseteori. Hovedfunnene til hvorfor Norge og Danmark endret forsvarspolitikk samt hva som kan forklare forskjellene i disse endringene kan kort oppsummeres: På grunn av geografisk beliggenhet ble den russiske trusselen ansett som større i Norge enn i Danmark. Dette gjorde at Norge frem til 2000-tallet var mer opptatt av å sikre eget territorium enn å delta i internasjonale operasjoner, slik Danmark gjorde. Lederskapet var også av betydning, ettersom deres oppfatning av trusler spiller en rolle for forsvarspolitiske avgjørelser. Til slutt forklarer den politisk kulturen at det var en større enighet blant opinionen i Danmark om å delta i internasjonale operasjoner. Dette fordi landet har vært preget av en innvandringsdebatt, noe som har forårsaket en større dansk strid om Islam og en større frykt for islamsk terror – noe som har gjort danskene mer mottakelige for argumenter om deltakelse i internasjonale operasjoner. I Norge har forsvaret vært knyttet til nasjonsbygging og militærmakt har blitt sett på som et middel for å fremme fred, ikke for å delta i krigshandlinger.