Fra murens fall til Libya : norsk og dansk forsvarspolitikk etter den kalde krigen
Abstract
Med den kalde krigens slutt endret det internasjonale systemet seg. Dette påvirket både norsk
og dansk forsvarspolitikk. Med tilsynelatende like forutsetninger for å tilpasse seg et endret
NATO og en «ny» verden, tilpasset de to landene seg likevel ulikt.
Denne oppgaven omhandler hvorfor Norge og Danmark endret forsvarspolitikk etter den
kalde krigen og hva disse endringsforskjellene kan skyldes. Forklaringsvariablene
geopolitikk, allianseavhengighet, lederskap og politisk kultur blir analysert i lys av tre ulike
tilnærminger: nyklassisk realisme, geopolitikk og allianseteori.
Hovedfunnene til hvorfor Norge og Danmark endret forsvarspolitikk samt hva som kan
forklare forskjellene i disse endringene kan kort oppsummeres: På grunn av geografisk
beliggenhet ble den russiske trusselen ansett som større i Norge enn i Danmark. Dette gjorde
at Norge frem til 2000-tallet var mer opptatt av å sikre eget territorium enn å delta i
internasjonale operasjoner, slik Danmark gjorde. Lederskapet var også av betydning, ettersom
deres oppfatning av trusler spiller en rolle for forsvarspolitiske avgjørelser. Til slutt forklarer
den politisk kulturen at det var en større enighet blant opinionen i Danmark om å delta i
internasjonale operasjoner. Dette fordi landet har vært preget av en innvandringsdebatt, noe
som har forårsaket en større dansk strid om Islam og en større frykt for islamsk terror – noe
som har gjort danskene mer mottakelige for argumenter om deltakelse i internasjonale
operasjoner. I Norge har forsvaret vært knyttet til nasjonsbygging og militærmakt har blitt sett
på som et middel for å fremme fred, ikke for å delta i krigshandlinger.