| dc.description.abstract | ”The whole of the North Sea must be considered a Military area”. Slik lød den offentlige erklæringen utsted av det britiske admiralitetet 2. november 1914. Den varslet at nordsjøområdet nå var minelagt, og hyppig patruljert av den britisk marinen. Ferdsel i området var dermed forbundet med stor risiko.
Nordsjøen var arena for store deler av handels- og skipstrafikken i vesten. For de nøytrale statene var derfor sperringen av Nordsjøen en kritisk situasjon. Norge hadde tidlig i krigen erklært seg nøytral, nettopp for å opprettholde handelsnæringen selv om det var krig. Restriksjonene over havområdet medførte i aller høyeste grad en kritisk situasjon for norsk økonomi, som var langt fra selvforsynt. Den enorme handelsflåten var landets fremste inntektskilde. Graden av internasjonal avhengighet var så avgjørende for norsk økonomi, at situasjonen var mer skjebnesvanger for Norge, enn for de andre nøytrale.
Handel og skipsfart hadde knyttet Norge til flere av stormaktene i Europa, men spesielt viktig var Storbritannia, som var landets fremste handelspartner. Etter unionsoppløsningen ble stormakten også å regne som Norges forsvarsgarantist. Dette fordi Norge manglet selvstendig militærkapasitet. Norges geografiske plassering var av betydning for Storbritannia, og den norske regjeringen var derfor av den oppfatning av at stormakten ville beskytte denne interessen.
Nøytralitet var altså nødvendig av både økonomiske og forsvarsmessige hensyn. Økonomien var avhengig av handlefrihet, og norsk militærkapasitet hadde ingen markant slagkraft. Allianseinngåelser ville potensielt trekke landet med i en eventuell konflikt. Norges første utenriksminister, Jørgen Løvland, hadde allerede i 1906 påpekt norske havners beliggenhet ”i Toppen af en Vinkel” mellom Storbritannia og Tyskland. Dette var en utsatt geografisk plassering, som var av interesse for de to sjømaktene. Den største trusselen mot norsk nøytralitet var derfor krig i Nordsjøområdet, hvor Norges geostrategiske plassering ville bli sentral. Nøytralitet var viktig og nødvendig, men det var i like stor grad også forholdet til Storbritannia.
Det var imidlertid en utfordring og et problem at nøytralitet og folkeretten i stor grad hvilte på et sett traktater som aldri hadde oppnådd fullstendig rettskraftighet. I tillegg endret storkrigen dramatisk de utenrikspolitiske betingelsene en tidligere hadde forholdt seg til. Norsk utenrikspolitikk balanserte mellom et nært forholdt til Storbritannia og nøytralisme, og enda vanskeligere ble det etter hvert som en ikke lenger viste hva en balanserte med. | nb_NO |
