| dc.description.abstract | Denne studien undersøker utviklingen i hvordan Norge har benyttet kampfly i internasjonale militæroperasjoner etter Den kalde krigen. Ved å bruke en utenrikspolitisk analysemodell som inkorporerer forklaringsvariabler fra flere analytiske nivåer har det blitt undersøkt om, i hvilken grad, og hvorfor norske myndigheter har benyttet politiske reservasjoner – kjent som caveats – på fire norske F-16-bidrag til operasjoner i Kosovo, Afghanistan og Libya. En sammenligning av disse casene har undersøkt utviklingen i hvordan norske myndigheter har benyttet bruken av norsk luftmakt i perioden 1999 til 2011.
Studien viser at Norge var en ganske så motvillig deltaker i luftoperasjonen i Kosovo; via en restriktiv men deltakende aktør i operasjonene i Afghanistan; til å være en sentral og fremoverlent bidragsyter i Libya. Det har blitt funnet at dette har vært muliggjort gjennom en tydelig oppmykning i norsk caveats-bruk. Studien har funnet at dette kan forklares av at Norges relative allianseavhengighet har økt i denne perioden. I tillegg kan det forklares av en økende norsk innenrikspolitisk toleranse for militær maktbruk. Særlig at norske småpartier i regjeringsposisjon har funnet begrunnelser ved disse operasjonene sin også har passet deres politiske verdigrunnlag og preferanser i utenrikspolitikken, noe som har redusert behovet for kompromisser for deltakelsen. | nb_NO |
