| dc.description.abstract | Driftsmodellen er sentral i forbindelse med verdibevarende vedlikehold og bør vies større og større oppmerksomhet ettersom våre bygninger blir mer og mer teknisk kompliserte og utgjør en større og større utfordring for dagens driftspersonell.
Standardisering og fleksibilitet er ofte prinsipper som skal ivaretas samtidig i moderne driftsorganisasjoner. Krav til etterlevelse av lover, regler og prosedyrer er ikke et nytt fenomen, snarere et generelt trekk ved dagens driftspraksis.
Oppgaven min har tatt utgangspunkt i egen erfaring fra eiendomsforvaltning i Rogaland Fylkeskommune samt bidrag fra de øvrige fylkeskommunene i landet.
Driftsmodellen varierer fra fylke til fylke, fra ren desentral modell til sentrale eiendomsforetak.
Fasiten på den optimale modell er vanskelig å konkludere med, men kanskje er det ikke modellen i seg selv som er løsningen, kanskje heller hvilke styringsparametere som er inne i bildet. «Beste praksis» fremkommer gjerne ved klar rolleforståelse samt hvor makt og myndighet er plassert. Uten klart definerte roller på alle plan med tilhørende myndighet til å utføre aktuelle oppgaver, vil en risikere at bygningene lider og at det omtalte etterslepet bare vil eskalere videre.
En ser at forståelsen av «De tre nivå» det strategiske, det taktiske og det operative nivå er svært sentrale i arbeidet med å få til god samhandling i ivaretagelsen av våre bygninger.
Spesielt det taktiske nivå der fagkunnskapen befinner seg, har en avgjørende betydning for det verdibevarende vedlikeholdet.
Men en forutsetning for å lykkes er en nær og fortløpende kontakt med det operative plan. Her må initiativtaker være det operative plan.
Denne kontakten bør etableres uavhengig av sentral eller desentral driftsmodell, men verktøyene som må tas i bruk vil nødvendigvis være forskjellige.
Erfaringer fra både Hordaland og Hedmark fylkeskommune har vært viktig i forbindelse med konklusjonen på hva som må til for å lykkes. | nb_NO |
