dc.description.abstract | Inkorporeringa av FN sin konvensjon om barn sine rettigheiter i Norsk lov fører til auka fokus på barn sin rett til å bli høyrt i barnevernsaker. I samband med dette vert barnevernet kritisert for ikkje å samtale med barn og for å ikkje gje barn reelle moglegheiter for deltaking når avgjersler som angår dei skal takast. Det har blitt stilt spørsmål om kor vidt barnevernsarbeidarar innehar naudsynt kompetanse i å utøve yrke sitt, utøve samtalar med barn eller ei.
Denne studia peikar derfor på barnevernsarbeidarar sine eigne opplevingar av kompetanse i å samtale med barn. Med bakgrunn i dette har eg valt å belyse fyljande problemstilling: Korleis opplever profesjonelle eigen kompetanse i å samtale med barn?
Korleis profesjonelle opplev eigen kompetanse er potensielt mange. Gjennom ei Q-metodologisk undersøking med 22 deltakarar, fann eg tre faktorsyn, eller perspektiv på opplevinga av kompetanse inn mot samtalar med barn. Desse faktorane har fleire likskapstrekk. Det som særleg vert framheva er synet deira på barn som aktør i eige liv og barnet som viktig informasjonskjelde. Samstundes skil faktorsyna seg frå kvarandre på andre områder, ved at kompetansen vert uttrykt ulikt. Mellom anna fremjar faktorsyn 1 tryggleik på sine gode kommunikasjonsferdigheiter, faktorsyn 2 verdset bruk av støtteverkty og ser seg sjølv og sin kompetanse i eit utviklingsperspektiv, medan faktorsyn 3 fremjar sin lidenskap for barnet samt refleksjon med andre inn mot sin kompetanse.
Denne oppgåva peikar på korleis element som motivasjon og mestring, tryggleik og utfordring, tankar og kjensler kan ha konsekvensar for kompetansen her og no, men også i eit utviklingsperspektiv. | nb_NO |