| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven beskriver status i norsk samfunnssikkerhet og beredskap etter terrorangrepene 22. juli 2011. Vi har benyttet kvalitativ metode med intervju av 15 fylkesberedskapssjefer (FBS-er) og 5 informanter fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) som danner utgangspunktet for å beskrive hva som har skjedd i fylkesmannsembetene og i DSB etter 22. juli 2011. For å beskrive status har vi utarbeidet tre forskningsspørsmål hvor vi presenterer endringer i fylkesmannsembetene og i DSB, og videre ser vi på hva som kan komplisere læring på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Til slutt presenterer vi nøklene til norsk samfunnssikkerhet og beredskap. Norsk samfunnssikkerhet og beredskap er stort og komplekst, men vi har funnet fire nøkkelområder som er geniale for å beskrive status. Disse fire er risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samvirke og sentralisering.
Det fremkommer av datamaterialet vårt at det ikke har skjedd mye etter 22. juli 2011, selv om Norge har stått ovenfor grusom terror. Det har derimot skjedd en mental vekkelse hvor man har innsett at landet vårt ikke er lokalisert i det trygge hjørnet av verden. Justis- og beredskapsdepartementet (JD) har fokus på at Norge skal være bedre rustet til å håndtere en ny 22. juli . JD ser ut til å fokusere på den forrige hendelsen, i stedet for å fokusere på den neste. DSB har fått betydelige midler etter terrorangrepene, men JD ser ut til å mangle oversikt over hva DSB egentlig har benyttet ressursene til i tillegg til at økte ressurser ikke ser ut til å ha bidratt til forbedringer på nasjonalt nivå. Tross økte ressurser velges garbage can-beslutningsstilene flight og oversight på nasjonalt nivå. Disse beslutningsstilene trekkes frem for å beskrive hva som kan komplisere læring på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.
Riksrevisjonens undersøkelse av JDs arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap kom få uker før denne oppgaven gikk i trykk med en flengende kritikk av norsk samfunnssikkerhetsarbeid. Vi finner en del av de samme utfordringene i vårt studie. Til forskjell fra Riksrevisjonens rapport, finner vi imidlertid også viktige beskrivelser av hva som fungerer, noe som er lett å glemme. Når det viser seg at det ikke står riktig godt til med nasjonal samfunnssikkerhet og beredskap, noe FBS-ene kanskje trodde hadde blitt forbedret, stiller vi spørsmålet: Hva er det som gjør at beredskapen i Norge fungerer likevel, tross den dårlige tilstanden på sentralt nivå?
Gjennom å beskrive nøklene til norsk samfunnssikkerhet og beredskap mener vi å kunne svare på dette. I tillegg til å presentere status i norsk samfunnssikkerhet og beredskap beskriver vi hva som kan komplisere læring, og gir et svar på hva som ligger til grunn for at beredskapen faktisk fungerer på regionalt og lokalt nivå. FBS-ene utfører både formelle og uformelle oppgaver for å opprettholde beredskapen på regionalt og lokalt nivå. Ifølge FBS-ene og informanter fra DSB er regionalt og kommunalt nivå de eneste som mestrer samordningsrollen i norsk forvaltning, og nasjonalt nivå kan ha en del å lære fra regionalt og kommunalt nivå når det kommer til samvirke. Noen nøkler er derfor relasjonsbånd mellom aktørene som håndterer hendelser, frivillighet, tillit og improvisasjon. Det er aktører ute i Norges fylker og kommuner, samt blålysetatene og flere andre aktører på lokalt nivå, som holder norsk samfunnssikkerhet og beredskap på beina. FBS-ene fyller en viktig funksjon gjennom å være viktige bindeledd i det komplekse nettverket av aktører innen norsk samfunnssikkerhet og beredskap. | |
