Oppgradering av brannsikkerheten i eldre murgårder

Abstract

I perioden 1860-1930 ble det bygget et stort antall murgårder i de største byene. Flesteparten av disse ble bygget på 1890-tallet, og murgårdene har derfor fått betegnelsen 1890-gårder. Man finner slike bygårder i hovedsak i Oslo, Bergen, Trondheim og Ålesund. Gårdene er bygget med bærende vegger i murt tegl og etasjeskillere i tre. Utette tilslutninger og gjennomføringer, skjulte hulrom og mye brennbare materialer i konstruksjonen er faktorer som bidrar til at en brann lett kan spre seg i en slik bygning. En stor del av murgårdene har bare ett tilgjengelig trapperom. Dette gjør rømningssikkerheten svært dårlig. Originale trapperomsdører har generelt dårlig brannmotstand og røyktetthet, dette gjør at trapperommet raskt vil fylles med røyk og hindre muligheten for å rømme.Forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn krever at «Sikkerhetsnivået i eldre bygninger skal oppgraderes til samme nivå som for nyere bygninger så langt dette kan gjennomføres innenfor en praktisk og økonomisk forsvarlig ramme.» Det finner imidlertid ingen klart definisjon av hva som kan regnes som innenfor denne rammen.En hendelsestreanalyse er gjennomført, med hensikt å undersøke hvilke brannsikringstiltak som gir best effekt på bedring av rømningssikkerheten. Risikoen for å omkomme som følge av blokkerte rømningsveier og den totale risikoen for å omkomme i brann i bygget er beregnet. Dødsbrannriosikoen er regnet om til en FAR-verdi for å vurdere risikonivået opp mot probabilistiske akseptkriterier. I det er også gjennomført en kost/nytte-analyse for å undersøke hvilke tiltak som gir best bedring i sikkerheten i forhold til kostnadene.Resultatene viser at ingen brannsikringstiltak er samfunnsøkonomisk lønnsomme å gjennomføre. Sprinkleranlegg var det tiltaket som ga størst reduksjon i risiko, men har også svært høye kostnader sammenlignet med de andre brannsikrings alternativene. Det anbefales at det monteres røyktettelister på dørene og installeres brannalarmanlegg i bygget. Dette vil gi tilstrekkelig lang tilgjengelig rømningstid, og bedrer samtidig sikkerheten til personer som oppholder seg i startbrannleiligheten. En slik løsning ivaretar også trapperommets originale utseende som ansees for å ha en antikvarisk verdi.