En studie av mekanismene bak telehiving.

Abstract

Telehivskader er et stort problem på norske veger. Senest i fjor vinter ble flere nye norske motorveger ødelagt av telehiv. Siden hele vegkroppen må graves opp og bygges på ny for å få bukt med telehivskadene, medfører dette store økonomiske kostnader som burde vært unngått. Denne oppgaven ser nærmere på telehivproblemet. Teorien bak problemet er belyst i første del av oppgaven. Den inkluderer de tre forutsetningene for at telehiv skapes: vann, frost og telefarlige materialer. Det er sett på forhold ved topografi og drenering som kan skape problemer, hva som skjer i frysefronten, den termiske prosessen som foregår der, samt hvordan dannelsen av islinser foregår.Frostmengder brukes til å dimensjonere frostsikring av veger. Ved beregning av frostmengder er det ulik praksis i estimeringen av frostmengder. Man kan enten bruke døgnmiddelverdier eller månedsmiddelverdier for lufttemperaturen i beregningen. På bakgrunn av dette er det utført beregninger av frostmengde F5 og F10 for ti ulike målestasjoner i Norge både ved bruk av måneds- og døgntemperaturer. Det ble funnet en forskjell i frostmengde mellom de to metodene på cirka 2000 hoC mindre frostmengde ved bruk av månedstemperatur enn ved døgntemperaturer. Dermed vil dimensjonering etter døgntemperatur gi et dypere frostsikringslag enn dimensjonering etter månedstemperatur. Malvikvegen, fylkesveg 950, har tidligere hatt noe ujevnheter grunnet telehiv. Strekningen er derfor nærmere undersøkt i denne oppgaven. For å studere telehiv direkte i felt er det utført høydemålinger med nivellement gjennom vinteren på to steder på strekningen. På denne måten kan eventuelle hevelser i grunnen som følge av telehiv og tilbaketrekning av telehivet i teleløsningen registreres. Forholdene i grunnen på denne strekningen er kartlagt med georadar for å få oversikt over eventuelle islinser, telefronten og en grov materialkarakteristikk. Selbuvegen, fylkesveg 963, er en annen strekning der det er store problemer med telehiv, både i form av ujevnheter og sprekkedannelser på overflaten. Det er derfor utført oppgraving og uttak av materialprøver i ulike dybder for å undersøke denne strekningen. Prøvene er undersøkt i laboratoriet med blant annet direkte telehivforsøk.Oppgraving av materialprøver er også utført på Malvikvegen. Ved oppgraving er grunnforholdene analysert og materialprøver tatt i ulike dybder for videre analyse i laboratoriet. I laboratoriet er det utført sikteanalyse, direkte telehivforsøk og glødetapstest på materialet. Det er også utført Coulteranalyse for å finne finstoffgraderingen til materialene. Materialets telefare er vurdert på bakgrunn av de ulike forsøkene og ulike klassifiseringssystem. Telehivforsøk viste teleskytende evne middels for alle de fire prøvene, selv om maks-døgn med telehiv og vannopptak viste store forskjeller. Prøvene fra Selbuvegen er de som har høyest maks-døgn med telehiv og høyest vannopptak. Dette samsvarer med observasjoner i felt, da denne vegen har mest telehivskader av de to vegene.