| dc.description.abstract | Bakgrunn: I Nasjonal transportplan (2006-2015) er målet til den nasjonale sykkelstrategien å doble sykkeltrafikken i byer og tettsteder, samt at sykkeltrafikken skal utgjøre 8 % av alle reiser. Den økte satsingen på sykkel medfører behov for bedre tilrettelegging og utforming av vegsystemet for å imøtekomme dette målet.
I 2006 gjennomførte SINTEF en utredning i der det ble anbefalt forbud mot sykling på fortau. Dette utløste debatter rundt syklistens posisjon i trafikkbildet og de ulike trafikantenes generelle forståelse for trafikkreglene, samt usikkerhets- og risikomomenter i trafikken.
Denne oppgaven ser på sykkelatferd i trafikken. Det undersøkes hvordan en kan tilrettelegge for sykkelbruk og sykling utenom fortau som medfører mindre risiko og usikkerhet, da gjennom fysisk tilrettelegging og bevisstgjørende tiltak.
Fremgangsmåte: Det ble valgt syv ulike strekninger og kryss for observasjon i Trondheim. Noen av kriteriene for valgene var innfartsårer til Midtbyen, mengden syklister, type tilrettelegging for syklister, samt nærhet til større institusjoner/næringsvirksomhet og andre målepunkt. Det er også foretatt dybdeintervjuer samt korte stoppintervjuer med fotgjengere og syklister.
Innsamling av data ble gjennomført ved hjelp av registreringsskjema og GO PRO Naked filmkamera. Den innsamlede data ble behandlet ved hjelp av Access og Excel.
Ved observasjon ble det skilt mellom kjønn og alder, sykkeltøy og sykkeltype, sykkelretning og type anlegg observasjonen er gjort på. Det ble registrert 4658 syklister, 55 % menn og 45 % kvinner.
Resultater: Loven om fortaussykling var ment for de svakere syklistene som ikke ville sykle i vegbanen, som barn og eldre, men fortauet blir også brukt av «sterke» syklister som sykler aggressivt og fort. Dette kan skape utrygghet for fotgjengere. Ingen nyere studie kan bekrefte problemene rundt fortaussykling. Fortaussykling kan sammenlignes med den danske bruken av sykkelsti som viser at en liten grad av separering forårsaker flere ulykker i kryss. Det er når syklisten skal av fortau i kryss at de fleste ulykker skjer.
Omfanget av fortaussykling per strekning viser relativt klare bevegelsesmønster gjennom de ulike kryssene/rundkjøringene. Det er en høyere andel syklister på fortau på ettermiddagen enn på morgenen, noe som kan ha med retning og trafikkvolum å gjøre. Syklisten har en mellomposisjon i trafikken mellom kjørende og gående. For å gjøre atferden til syklisten mer forutsigbar kan en løsning være bedre tilrettelegging, samt et klarere regelverk.
Mer erfarne og tryggere syklister sykler med utstyr i vegbanen. Syklister som bruker sykkeltøy kjører sjeldnere på fortau, mens de som ikke bruker sykkeltøy kjører oftere på fortau. Samsvaret mellom type sykkel og bruk av sykkeltøy er høy. Det kan ikke trekkes noen slutninger rundt om forskjell på kjønn og alder har noen betydning for atferden på strekningene.
Konklusjon: På bakgrunn av mine funn syns jeg det er vanskelig å trekke noen slutninger om et forbud av fortaussykling. Min oppfatning er at fortaussykling ikke er et trafikksikkerhetsproblem for fotgjengere, men et trygghetsproblem for ulike trafikantgrupper. Atferden til syklister kan oppfattes som uforutsigbar for andre trafikanter når syklisten både kan sykle i vegbanen, i sykkelfelt og på fortau.
Mine funn indikerer en forskjell i type syklister som sykler på fortau og i vegbanen. I tillegg viser funnene ulikheter i alder, sykkeltype og bruken av sykkeltøy. Jeg tolker funnene dit at for å kunne forby fortaussykling bør det tilrettelegges for gode sykkelanlegg som kan brukes av alle type syklister. Dette slik at en får med seg folk flest, og da spesielt de som syns det er utrygt å sykle i vegbanen. En tilrettelegging med mål om at sykkel skal bli en naturlig del av hverdagen. Tiden er enda ikke moden for et forbud. Et forbud bør eventuelt starte gradvis, med små tiltak som gjør det mindre attraktivt å sykle på fortau. | nb_NO |
