| dc.description.abstract | Stavanger lufthavn, Sola, er under sterk utvikling. Passasjertallet har økt betydelig de siste årene, og med det behovet for utviding av kapasiteten ved flyplassen, både når det gjelder terminalbygningen og rullebaner. Den økende aktiviteten ved lufthavnen gjør at Avinor står ovenfor store utfordringer. Lufthavnen omfattes av en reguleringsplan fra 1997. Denne er ikke lenger i samsvar med de utbyggingsbehov som flyplassen har. Avinor har utarbeidet en masterplan for lufthavnen som tar for seg Avinors ønsker for den fremtidige utviklingen. Denne masterplanen er et uttrykk for Avinors egne interesser. Den er heller ikke juridisk bindende. Avinor ønsker at det blir utarbeidet en arealplan for flyplassen som er forankret i Plan- og bygningsloven og som avklarer de ulike interessemotsetningene i området og legger føringer for en framtidig arealbruksutvikling. De ulike interessene er knyttet både til et nasjonalt, regionalt og kommunalt forvaltningsnivå og omfatter konflikter med landbruk, naturvern og friluftsinteresser, transportløsninger og konflikter knyttet til handelsstruktur og arbeidsplasslokalisering.
Denne oppgaven har gjennom kvalitative intervjuer med representanter fra Avinor, Rogaland fylkeskommune, fylkesmannens miljøvernsjef, Sola kommune, Sandnes kommune, Stavanger kommune, Forsvarsbygg, Stavanger næringsforening og Greater Stavanger avdekket ulike interessekonflikter i tilknytning til utviklingen av Stavanger lufthavn, Sola. Det har også vært en gjennomgang av de eksisterende planene som har innvirkning på lufthavnen. Dette gjelder Nasjonal transportplan, Rogaland fylkeskommune sin regional planstrategi, regionalplan for byutvikling på Jæren, Sola kommune sin planstrategi, eksisterende kommuneplan og reguleringsplan for Stavanger lufthavn, Sola. Hva sier dagens planer om lufthavnen og hva vil dette ha å si for den videre utviklingen.
Oppgaven har presenterer det norske plansystemet og oppbygningen av det. Videre har oppgaven diskutert de ulike planene som er nedfelt i den plan- og bygningsloven. Avhandlingen stiller spørsmålstegn om man skal velge en regionalplan, interkommunalplan, kommunedelplan eller områderegulering for den videre utviklingen av lufthavnen? Planene har ulike egenskaper. Det er ulik detaljeringsgrad i planene og ulik rettsvirkning for de berørte av planarbeidet.
Det foreligger i dag store utfordringer knyttet til transportløsninger og næringsetablering i tilknytning til lufthavnen. Disse bør løses på et regionalt nivå. Dette er utfordringer som ikke bare gjelder lufthavnen, men hele regionen.
For den videre utviklingen av lufthavnene så har oppgaven kommet frem til at det beste vil være å ta i bruk en reguleringsplan, områderegulering. Ved å ta i bruke en områderegulering får man plantype som kan skape forutsigbarhet for alle som er involvert i planleggingen. I tillegg får man en arealplan som er fleksibel. Planen kan være like detaljert som en detaljregulering i noen områder av planen. Mens andre deler av planen kan ha en mer overordnet planlegging som i en kommunedelplan. Ved å velge en områderegulering unngår man å lage flere planer på ulike plannivå. Utarbeider man for eksempel en regionalplan for lufthavnen så må den følges opp med en kommunedelplan som igjen fører til at man må utarbeide reguleringsplaner når man skal bygge ut ved lufthavnen. Dette betyr at alle plannivåene er involvert og det tar tid å utarbeide planer på alle plannivå. Planen har også en bedre rettsvirkning enn en kommunedelplan og regionalplan. De som blir berørt av områdereguleringen skal varsles personlig og har rett til å klage på vedtakene i en områderegulering. | nb_NO |
