| dc.description.abstract | Kunnskapsdeling regnes av mange som organisasjonens fremste utfordring når det kommer til bærekraftig konkurransedyktighet. Denne oppgavens aktualitet relateres til moderne studier av arbeidsplassen som belyser hvordan de ansattes hverdagspraksis i virkeligheten er annerledes enn ledelsens oppfattelse av god arbeidspraksis. Mye tradisjonell ledelseslitteratur bidrar til forenklede ledelsesoppfatninger av kunnskap ved å beskrive kunnskapsdeling som en enkel overføringsprosess hvor hovedproblemet ligger i prosessimplementasjon. Skal vi tro
slik ledelseslitteratur vil kunnskapsdeling skje automatisk så snart prosessene er implementert. Derimot bidrar moderne organisasjonsteori til et nokså annerledes bilde av kompleksitetene i kunnskap og kunnskapsdeling. Moderne organisasjonsteori avviser ikke kompleksiteter, men forsøker heller å beskrive en virkelighet full av paradokser, tvetydighet og kompleksitet. Utfordringen øker når det skal skrives om såpass tvetydige begrep som kunnskap og
kunnskapsdeling og det kreves ofte nye måter å beskue organisasjonen og organisering; nye perspektiv. I tillegg kreves et språk som kan hanskes med spørsmål uten tydelige svar.
Denne masteroppgaven søker etter en ny forståelse for kunnskapsarbeiderens hverdagslige deling av produktspesifikk kunnskap fra utviklingsprosjekter til den øvrige organisasjon. For å få den nødvendige innsikten i den praktiske gjennomføringen av kunnskapsdeling er de empiriske funnene basert på utviklingsingeniørenes historier, ikke ledelsens. De empiriske funnene er hovedsakelig intervjubasert, men det er også foretatt observasjoner i en 1.5
måneders periode med feltarbeid.
Funnene i denne masteroppgaven peker mot at kunnskapsdeling er langt fra en ryddig prosess, men at til tross for mangelen på koordinering har ingeniørene funnet kreative måter å dele kunnskap på tvers av organisasjonen. Oppgaven viser også at til tross for formelle prosessbeskrivelser som ikke stemmer overens med den praktiske hverdag har ingeniører på tvers av funksjonelle avdelinger og produktområder utviklet og delt kunnskap i uformelle praksisfellesskap. Funnene i masteroppgaven indikerer at kasusprosjektet har opplevd suksess på grunn av to faktorer. For det første kan prosjektets vellykkethet sies å skyldes den enkeltes vilje til å improvisere i komplekse situasjoner og for det andre deres evne til sosialt samspill i en tilstand av praksisfellesskap. | no_NO |
