| dc.description.abstract | Høsten 2011 fikk Senter for omsorgsforskning Sør i oppdrag fra Helsedirektoratet å foreta kartlegginger, undersøkelser og vurderinger av hva som finnes av tiltak, fagutvikling og opplæring innen satsningsom-
rådet: Aktiv omsorg, som er et av fem strategiske satsningsområder i Omsorgsplan 2015 (St.meld. 25 (2005-2006) Mestring, muligheter og mening – Framtidas omsorgsutfordringer. Data fra denne kartleggingen skal anvendes som forberedelse til utvikling av en idé og kunnskapsbank for aktiv omsorg og i vurdering av en mulig etablering av et nasjonalt kompetansehevingsprogram innen Aktiv omsorg. I rapportens kapittel to beskrives begrepet aktiv omsorg, hvordan det anvendes politisk og hva som ligger i selve begrepet. Begrepet: Aktiv omsorg, skal i vår sammenheng forstås i et livsløpsperspektiv. Vi har derfor, på bakgrunn av kunnskapsoppsummeringer og gjennom den kartlegging vi har foretatt i dette prosjektet kommet fram til denne begrepsforståelsen: Aktiv omsorg er en tilpasset prosess som bidrar til optimalisering av helse, deltakelse og sikkerhet, hvor formålet er opprettholdelse av livskvalitet for den enkelte i hele livsløpet. Kapittel tre presenterer prosjektets kartleggingsarenaer og metode. I kapittel fire beskrives endringene i den kommunale omsorgssektoren de siste 30 årene. Oppgavene og ansvarsfordelingen mellom de ulike nivåene i forvaltningen har vært i sterk endring i etterkrigstiden noe som også påvirker dagens prioriteringer. Kapittel fem belyser data fra spørreskjema undersøkelsen i kommunene. Spørreskjema undersøkelsen er sendt til alle landets kommuner. Svarprosent er på 53. Data viser at kommunene har store nåtidige og framtidige utfordringer knyttet til de helsepolitiske reformene, spesielt med hensyn på plan, økonomi og personell, noe som gjør at aktiv omsorg reelt ikke prioriteres høyt i dette. Likevel ønsker kommunen å fokusere på dette. Det viser stort engasjement både knyttet til behov og behov for større fokus gjennom opplæring. Undersøkelsen viser også hvor det er viktig å sette inn opplæring knyttet til aktiv omsorg. Kommunens eget personell og frivillige syntes å være viktige målgrupper. Data viser også at kommunene gjerne vil samarbeide med de regionale utviklingssenetrene for sykehjem og hjemmetjenester når det gjelder opplæring. Tidligere studier som er gjennomført ved Senter for omsorgsforskning Sør viser det samme – at kommunene ønsker et tett samarbeid med det regionale utviklingssenteret for sykehjem og hjemmetjenester når det gjelder opplærings og utviklingstiltak. I kapittel seks presenterer vi data fra kartleggingen på videregående skoles nivå. Det syntes å være et samsvar mellom programområde og utdanningstilbud flere steder, men ikke hos alle, noe kartleggingen vi foretok underbygger. Satsningen syntes å ha en sammenheng med lærekrefter, samarbeidsrelasjoner i praksis og undervisningsmateriell. Kartleggingen avdekker også tiltak og aktiviteter i som etter vår oppfattning vil være interessante å bygge videre på i forhold til det å utvikle gode rekrutteringsstrategier for Helsefagarbeiderutdanningen. Hvordan behandles temaet, Aktiv omsorg i rammeplanene til velferdsstatens profesjonsutdanninger er tema i kapittel sju. Vi har valgt å se på følgende rammeplaner: Sykepleier, vernepleier, sosionom, barnevern, ergoterapi, fysioterapi utdanning. I tillegg til dette har vi sett på rammeplaner for videreutdanning innen aldring og eldreomsorg og psykisk helsearbeid. Slik vi finner det er ikke aktiv omsorg som begrep anvendt som begrep i noen av rammeplanene. Rammeplanene fokuserer ikke eksplisitt på dette. Ergoterapiutdanning, vernepleierutdanning og fysioterapiutdanning er de utdanninger som tydeligst fokuserer på dette temaet. Barnevernpedagogutdanning fokuserer gjennom sitt aktivitesfag også på dette, spesielt rettet mot barn og unge. Det er verd å merke seg at sykepleierutdanning og sosionomutdanning fokuserer dette temaet i liten grad. Spesielt er dette for sykepleierutdanningen, som utdanner mange medarbeidere til den kommunale omsorgstjenesten, medarbeidere som også får lederansvar og utviklingsansvar i tjenesten. I kapittel åtte har vi sett nærmere på hvordan temaet behandles ved aktuelle kompetansesentre. Det foregår noe aktivitet ved de ulike sentrene for omsorgsforskning, ved Senter Sør bidrar en både med FOU-aktiviteter og opplæring det samme gjøres ved Senter Nord. Verdighetssenteret, Nasjonalt Senter for aldring og helse driver også noe arbeid her, det samme gjør Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjeneste, tiltak og kunnskapsbygging innen aktiv omsorg er tema i kapittel ni. Utviklingssentrene har mange spennende utviklingsprosjekter. Utviklingssentrene i de store regionene – Oslo Akershus har store tiltak innen aktiv omsorg. Det arbeides systematisk og det er også knyttet opp utviklingsprosjekter i forhold til de ulike tiltakene. Tiltak spesielt rettet mot menn er det lite å finne når en ser på resultater fra kartleggingen. Kapittel ti beskriver hva som finnes av utviklingsprosjekter hos de private, ideelle aktører. Kirkens Bymisjon og Catinka Gulberg senter er en av flere viktige pådrivere innenfor dette feltet. Begge institusjonene har opparbeidet seg viktig kunnskap som også anvendes av kommunale institusjoner og av andre ideelle organisasjoner. Flere av de ideelle organisasjonene syntes å ha prioritert aktiv omsorg høyere enn mange av de kommunale institusjonene. Bidrag fra utvalgte nasjonale frivillige organisasjoner presenteres i kapittel elleve. I Norge er den frivillige innsatsen som utøves innen omsorgssektoren særlig viktig i forhold til barn, eldre, funksjonshemmede og syke. Omsorgssektoren inneholder et mangfold av tiltak utført av mange typer frivillige organisasjoner og enkeltfrivillige, med eller uten offentlig støtte. De frivillige organisasjonene, frivillige enkeltpersonene representerer i alminnelighet en organisasjonsform hvor veien er kort fra ide til aktivitet. Det er grunn til å fastslå at de kartlagte organisasjonene yter en betydelig innsats i feltet aktiv omsorg – også overfor gruppen under 67 år som syntes å være den mest krevende gruppa for kommunen å yte et kvalitativt godt omsorgstilbud til. Under kartleggingen fant vi at flere kommuner har etablert det en kaller for sansehus eller snoezel som anvendes aktivt i arbeid med sansestimulering for brukere i alle aldre med ulike typer omsorgsbehov. Bruk av Qi Gong som aktivitet fant vi også noe som er svært populært spesielt hos yngre brukere men også for aldersgruppen over 67 år. Dette er temaet for kapittel tolv. I kapittel tretten har vi vurdert et utvalg av læremateriell. Kirkens Bymisjons publikasjoner er nyttige verktøy i opplæring og inneholder gode tips og beskrivelser av tiltak. Det samme gjør publikasjonene fra Nasjonalforeningen. Filmene fra Parkinsonforbundet er også viktige å se nærmere på og kan godt anvendes i opplæring av både brukere, ansatte og pårørende. Disse er gode motivasjonsfilmer. Læremateriellet som her er vurdert er brukt på flere institusjoner, av pårørende og frivillige. Aktiv omsorg - kompetanse og kompetansebehov er tema i kapittel fjorten. Etablering av en ide og kunnskapsbank som et virkemiddel for kompetanseheving her beskrevet. Behovet for et nasjonalt tverrfaglig kompetansehevingsprogram innen aktiv omsorg er stort. Videre i kapittelet beskriver vi hvordan dette kan utvikles og organiseres. Kapittel femten setter fokus på økt samhandling, innovasjon og kompetansekultur og om dette kan gi en styrket satsning på aktiv omsorg. Avslutningsvis i kapittel seksten kommer vi med noen avsluttende kommentarer. I denne rapporten har vi hatt hovedfokus på kartlegging av kompetanse, kompetansebehov og kartlegging av gode eksempler på tiltak som gjennomføres både av utviklingssentrene, kompetansesentre og frivillige organisasjoner. Kartleggingen har avdekket at kommunene ikke har Aktiv omsorg høyt oppe på prioriteringslisten, men sier likevel at en ønsker å prioritere dette. Behov for mer kompetanse er uttalt og et kompetansehevings program innen aktiv omsorg ønskes velkommen. Det er likevel grunn til å tro at et økende fokus på effektivitet – mangel på personell – og økende fokus på medisinske behov kan være en faktor som kan svekke prioriteringen av aktiv omsorg. Behovet for kunnskap om samhandling med lokalsamfunnets frivillige og frivillige organisasjoner er også en utfordring for mange kommuner. Mange frivillige organisasjoner besitter viktige ressurser som en kan anvende for å skape mer innhold i den daglige omsorgen, spesielt gjelder dette for yngre brukere som er vant til å være aktive og deltakende. Hvordan kan en så styrke fokuset på aktiv omsorg både med hensyn å øke aktiviteten med fokus på kunnskapsutvikling, kunnskapsimplementering og samhandling internt i enhetene og samhandling utad mot lokalsamfunnets frivillige organisasjoner og enkeltfrivillige. Dette er et omfattende spørsmål som denne kartleggingen ikke kan gi et entydig svar på men vi vil likevel peke på noen forutsetninger vi mener er sentrale. Aktiv omsorg er et utfordrende satsningsområde der også ressurser både knyttet til opplæring og oppfølging av personell er viktig. Utfordringene som her skisseres er ikke uoverkommelige. Forskning, utviklingsarbeid og kunnskapsbygging i samarbeid med utviklingssentrene må intensiveres på området. | no_NO |
