| dc.description.abstract | Bakgrunn: Preimplantasjonsgenetisk diagnostikk (PGD) er en genetisk undersøkelse av befruktede egg før de settes inn i livmoren i forbindelse med assistert reproduksjon. Hensikten med PGD er å unngå at det fremtidige barnet får en alvorlig arvelig sykdom, og at par som på grunn av arvelig sykdom har vansker med å få barn, kan få avkom. PGD er kontroversielt og et sentralt tema for den pågående vurderingen og revisjonen av bioteknologiloven. Metode: Paradoksteori anvendes for å identifisere og analysere noen av kontroversene ved PGD. Det skilles mellom tilsynelatende paradokser, antinomier og aporier. Materialet er offentlige dokumenter, debattinnlegg og faglitteratur. Resultater: Det finnes en rekke tilsynelatende paradokser på PGD-ens område, slik som at PGD gjøres selv om det er svært liten sannsynlighet for at det blir født et alvorlig sykt barn, og at det gjøres PGD for mindre alvorlige sykdommer når forutsetningen for PGD er alvorlig arvelig sykdom. Samtidig finnes det også antinomier: At PGD gir rett til helsehjelp uten at det eksisterer noen pasient, og at PGD gjennomføres selv ved høye kostnader og lav suksessrate. Om embryoet og fosteret har moralsk status og rett på beskyttelse, synes å utgjøre en apori. Konklusjon: Å formulere moralske utfordringer som paradokser kan være en fruktbar måte å tydeliggjøre utfordringer og motsetninger på. Dessuten kan det styre innsatsen: Vi bør bestrebe oss på å rydde opp i tilsynelatende paradokser, jobbe hardere med grunnlagsutfordringene ved antinomier og til en viss grad akseptere motsetningene ved aporiene. | no_NO |
