Får leksehjelp av studenter

an greide å stå, sier hun.

Bjørshol synes prosjektet er nyttig også utover selve leksehjelpen.

– Det er mange av de som går siste året på videregående som er i tvil om hva de skal gjøre videre, og da kan det være godt å snakke med noen av oss, sier hun.

Smestad forteller at leksehjelperne bruker i hvert fall to timer i uka på hver skole. Det praktiske opplegget er skolene selv med på å styre.

– Men vi har det vi kaller for mentorgrupper også. Da har elevene mulighet for å melde seg på grupper som møtes på NTNU. Der er det mer rom for å finne på litt andre ting, ikke bare hjelp med leksene. Elevene får også tettere oppfølging. Vi har fått veldig mange positive tilbakemeldinger på disse gruppene, sier han.

Realfag – en treningssak

Å rekruttere elever til prosjektet er det største problemet. Per i dag er det rundt 200 elever som benytter seg av tilbudet, de fleste via leksehjelpen ute på skolene. Det er Smestad for så vidt fornøyd med. Han mener imidlertid synet på realfag må endres.

– Vi prøver å få elevene til å forstå at realfag er en treningssak. Det er nødvendig å gjøre en del arbeid for å mestre det. Men hvis de først forstår det, så kommer de igjen. Oslo sliter nok mindre enn oss, så dette er nok noe vi må se på. Vi har kanskje en reklamejobb å gjøre, sier han.

Student Bjørshol er redd det eksisterer en del fordommer i samfunnet.

– Det er ikke så kult verken å være flink i realfag eller å oppsøke hjelp, tror hun.

Smestad forteller at de har lagt vekt på å ansette studenter som kan ulike fag og som har forskjellige bakgrunner.

– Dessuten er det viktig å personifisere realisten på en bra måte, og vise tydelig at det ikke bare er nerder eller gale professorer som driver med realfag, avslutter han.