Ville ikke glemme

g barn, skaffet de en egen båt og fraktet oss til Tyskland. Så ble vi hentet av tyskere med kuvogner og kjørt til Berlin, hvor vi ble holdt i en synagoge. Derfra ble vi sendt ut til ulike konsentrasjonsleire.

– Hvordan var det å treffe folk som hadde vært i Nasjonal Samling etter krigen?

– Egentlig overså jeg dem. Jeg hadde én sak som jeg gjorde etter krigen. Det skjedde i Buchenwald i perioden mellom 11. april og 15. mai 1945. Da var vi egentlig fri, men vi kom ikke ut. Ingen kom for å hente oss, ingen norske militære dukket opp, så vi fikk hjelp av belgiske offiserer. En dag sto jeg og snakket med en av dem da jeg så noen som drev straffeeksersis mot en mann. De hadde funnet en belgisk quisling. Nazistene prøvde nemlig å komme seg inn i leiren, og denne mannen hadde kommet seg inn. Men så hadde han blitt oppdaget av fangene. De sprang etter ham og pinte ham. Da han kom mot meg, fikk jeg gitt ham et spark. Og fra det sparket hadde jeg ikke noe mer hat mot tyskerne.

– Du fikk ut alt hatet med ett spark?

– Ja.

Student-TV intervjuet Julius Paltiel onsdag 5. mars 2008. Denne teksten er et bearbeidet utdrag fra intervjuet, som kan ses i sin helhet på www.stv.no.