Datakommunikasjon i læring
Table of Contents
Den kommunikasjonen som foregår på internett er i stor grad anonym - ofte vet man ikke om den man kommuniserer med er den han sier. Den informasjonen man finner på nettet er heller ikke kvalitetssikret, så det kan være problematisk å stole for mye på det man leser på nettet. Det er store kommersielle interesser forbundet med bruk av internett. Reklamen på nettet har “eksplodert” og mange er ute etter å tiltrekke seg oppmerksomhet for å kapre mulige kunder. Bruk av datakommunikasjon i læring er derfor beheftet med en del problemer. Dermed er det ikke sagt at dette mediet ikke er nyttig.
Datakommunikasjon behøver ikke nødvendigvis foregå på internett. Internett er som tidligere nevnt et “nettverk av nettverk”. Et bedriftsspesifikt (eller skolespesifikt for den saks skyld) kalles gjerne et intranet. Man er heller ikke avhengig av fysisk kabling. Idag er det vanlig med trådløse nettverk, både i skolen og hjemme. Kommunikasjonsprotokollene er standardiserte (IEEE 802.11), så man kan koble seg opp uansett system. Etter hvert som bredbåndforbindelsene bygges ut og det settes opp mottagerbokser, vil man kunne være koblet på nett nesten hvor som helst. For skolen vil dette være en revolusjon - alle klasserom blir automatisk “nettet opp” slik at man kan bruke nettkoblede datamaskiner fra hvor som helst innenfor en skole for en minimal kostnad. Det vil imidlertid ikke være revolusjonerende hvis man ikke finner nye innovative måter å utnytte dette på i skolen.
Måter å utnytte datakommunikasjon på.
Hvordan kan man så utnytte dette? Det kan være lurt å skille mellom såkalt fjernlæring, der elevene ikke er til stede på skolen, men følger fagene hjemmefra, og bruk av datakommunikasjon som en av ressursene man kan utnytte i en mer normal undervisningssituasjon. Mange av aktivitetene kan være det samme, men i det første tilfellet mangler man den fysiske kontakten med de andre elevene og den sosiale kontakten dette fører til. Dermed er det ikke sagt at man ikke kan få til en sosial samhørighet mellom de som deltar via nettet. Denne kontakten blir imidlertid ikke av den samme “kvaliteten” som den sosiale kontakten man får når man møter andre ansikt til ansikt. Mange mener at læring skjer i den sosiale kontakten elevene imellom, der man får muligheten til å prate uforpliktene om det man har snakket om i timene. Denne aktiviteten er det vanskelig å få til når man møtes på nettet.
Det er mange tjenester tilgjengelige på et nettverk. Den viktigste tjenesten på intenett er beskrevet tidligere - WWW. Denne bruker man både til å finne informasjon, delta i diskusjoner og publisere egne ting. Den mest brukte tjenesten på nettet blant ungdommer idag er imidlertid IM (instant messenging), eller chat. Samarbeid om oppgaver til tross for fysisk avstand blir også mulig gjennom bruk av datanettverk. Man kan f.eks. la student og lærer arbeide sammen gjennom delt skjermbruk. Dette vil være noe som skjer interaktivt, der elev og lærer samtidig arbeider mot samme skjermbilde. Det finnes flere løsninger for dette. Sambandets hastighet vil her kunne være et problem, men dette løses etter hvert som bredbånd blir tilgjengelig. Andre program, som f.eks. Sketchpad som ble nevnt i avsnittet om emneorienterte verktøy, hadde tidligere denne muligheten innebygd, men etter at programmet ble portet fra Mac til Windows er dette fjernet.
En annen samarbeidsmetode vil være at man arbeider med samme dokument, om enn ikke samtidig, såkalt asynkron kommunikasjon. I denne sammenheng er det viktig at endringer siden sist kommer klart fram. Tradisjonelle tekstbehandlingsprogram er ikke nødvendigvis egnet til dette, selv om de kan benyttes. Det finnes også program som gjør samarbeid over nettverk mulig, selv om disse ikke har fått noen stor utbredelse i skolesammenheng. Et eksempel kan være SubEthaEdit fra The coding monkeys. Denne muligheten legges også nå inn i IM-programvare, slik at man kan chatte med hverandre (skriftlig, tale eller video) samtidig med at man arbeider med et dokument sammen.
E-post
E-post er som nevnet en tjeneste for en-til-en eller en-til-flere asynkron kommunikasjon. Dette betyr at man kan sende en melding til en eller flere personer og denne personen kan så svare når det passer han. Man kan ikke forvente svar med en gang - man kan altså ikke holde en “real-time” samtale igang med denne tjenesten.
Det er lett å ta kontakt med noen ved hjelp av e-post. Hvis man finner en spennende side på WWW vil det ofte stå en e-post adresse man kan bruke for å kontakte vedkommende som har skrevet det som står der. Dermed kan man lett komme i kontakt med vedkommende. Man får altså muligheten til å snakke direkte med fagpersoner som man ellers ikke ville fått kontakt med. Dette gir oss som lærere og elever tilgang på ressurspersoner vi ellers aldri ville hatt muligheten til å snakke med. Siden e-post foregår som en brevveksling der man har god tid til å uttrykke seg skriftlig kan man i stor grad regne med at e-post meldinger er gjennomtenkte. Siden det foregår skriftlig vil man kunne ta vare på kommunikasjonen for oppslag og referanser senere. Dermed vil man ha en dokumentasjon av en konversasjon som har foregått gjennom e-post.
E-post, og elektronisk kommunikasjon generelt, er også et svært demokratisk medium. Man vet lite om den man snakker med, og dette fjerner føringer man ofte har i annen kommunikasjon. Hvis en 40-åring snakker med en 12-åring vil man automatisk få et autoritetsforhold der det den eldre av de to sier blir tillagt mer vekt. I e-post vil ikke dette skje - man kommuniserer mer som likemenn.
E-post er en svært nyttig kommunikasjonsform, men det går for langsomt for dagens ungdom og brukes relativt sjelden (i forhold til andre tjenester på nettet) av barn i skolen.
Elektroniske konferansesystemer.
Elektroniske konferansesystemer (såkalte BBS–Bulletin Board Systems) er systemer der man kan få kontakt og utveksle meninger/synspunkter med andre. På 1980-tallet hadde man egne BBS-systemer man kommuniserte med gjennoom modem. Så tok News-systemet over. News er beskrevet i kapittelet om Internett. Nå ser det ut som om dennne funksjonen overtas av forum-systemer basert på www som aksesseres gjennom en web-leser. Dette er synd fordi man med en www-basert løsning ikke har noen oversikt over hvilke fora som finnes hvor.
News er temabasert på den måten at man samler diskusjoner i diskusjonsgrupper der man kan legge inn innlegg og lese innlegg fra andre brukere. Det finnes både internasjonale og nasjonale grupper for å diskutere nesten hva det skal være, også pedagogiske spørsmål. News-systemet er hierarkisk oppbygd som vist i figuren til høyre. Gruppene beskrives med ord skilt med et punktum. Beskrivelsen av gruppen blir så mer spesifikk jo lenger mot høyre man kommer. no.samfunn.skole betyr at man har en gruppe i Norge, klassifisert i gruppen samfunn som spesifikt brukes til å diskutere skolesaker. Det første ordet i gruppenavnet er det mest generelle. En gruppe som begynner med no. vil være en norsk gruppe. Man har også andre nasjonale grupper. Grupper som begynner med dk.* vil være danske, uk. betegner en engelsk gruppe, mens grupper som begynner med de.** vil være tyske osv… Vanligvis er språket på internett engelsk, men i slike nasjonale grupper brukes normalt det tilhørende språket.
Noen grupper er internasjonale og ikke landspesifikke. Disse begynner ikke med en landkode, men med betegnelser som k12. som står for “Kindergarden til 12. år”, rec. som er en forkortelse for “recreational”, comp. som står for “computers”, sci. som er en forkortelse for “science” osv… Dessverre er ttrafikken på disse gruppene gått kraftig ned etter at WWW ble introdusert.
Hvilke grupper man får tilgang til er avhengig av hvilken news-tjener man er koblet opp mot. Det er opp til den som tilbyr news-tjenesten å bestemme hvilke newsgrupper man får tilgang til. Derfor er det ikke uvesentlig hvilken internettilbyder man benytter. På grunn av at trafikken på news er kraftig redusert i det siste er det flere nettilbydere som ikke lenger driver news-servere.
Det er fullt mulig å sette opp sin egen news-tjener på en skole. Det finnes både kommersiell programvare og shareware/freeware som kan benyttes. Da kan man selv bestemme hvilke grupper man vil tilby sine elever, og man kan sette opp lokale newsgrupper som bare kan sees fra skolens datamaskiner. Dette kan være nyttig hvis man vil få til nettdiskusjoner lokalt på en skole uten å få for mye støy inn utenfra.
News er en spennende ressurs i skolen. Man når mange andre, og sjansen for å få til en givende diskusjon er gode. De som leser en newsgruppe er jo nettopp de som er interesserte i temaet, og derfor vil man ofte får svar på henvendelser man gjør til gruppene. Noen tema kan være følsomme og dermed kan man få følelsesladede svar på noe man spør om. Noen er også ute etter å krangle, slik at muligheten for å komme opp i krangler eksisterer. Som for e-post er ogsa news-kommunikasjon anonym, med de fordeler og ulemper det fører med seg.
Når man åpner en slik newsgruppe vil man få se en liste over de innleggene som ligger der. Denne listen vil se forskjellig ut avhengig av hvilken news-leser du velger å bruke. Man vil vanligvis se hvem som har skrevet innlegget, hva innlegget omhandler og når det ble sendt inn. Eksempelet som er vist er fra sharewareprogrammet MacSOUP fra Stefan Haller. MacSOUP er en “offline” newsleser. Dette betyr at når man kobler seg opp mot news-tjeneren vil programmet laste ned alle de nye innleggene slik at man kan koble seg fra tjeneren og lese innleggene i fred og ro. Dermed sparer man penger hvis man betaler for oppkoblingstiden. Newslesere vil ha forskjellige måter å vise hvordan innlegg hører sammen. MacSOUP viser dette gjennom et “trådkart” øverst i innleggvinduet.
De pedagogiske mulighetene i bruk av news ligger i at man kommer i kontakt med mange andre og kan gjennomføre lengre diskusjoner med dem. Dermed får man et større publikum å diskutere med enn det man har på skolen til vanlig. I tillegg er news anonymt slik at man kan holde diskusjonen på et faglig nivå. Useriøse innlegg kan man overse, evt. filtrere bort. Dessuten foregår diskusjonene asynkront, slik at man har tid til å tenke gjennom de innleggene man skriver. Dette krever at man kan ordlegge seg utvetydig, noe som ikke er enkelt. Det er mange krangler på news som er startet grunnet misforståelser som bunner i litt uheldige formuleringer.
World Wide Web
Dette er vel det man tenker på først når internett blir nevnt. Etter at WWW ble oppfunnet på begynnelsen av 1990-tallet er det for mange blitt synonymt med internett. 1980-tallet blir gjerne kalt “den personlige datamaskins tiår”, mens man ofte kaller 1990-tallet for “internettets tiår”. Som tidligere nevnt kan man se på WWW som implementasjonen av Vannevar Bush’s og Theodore Nelson’s idéer om ikke-lineære dokumenter med assosiative lenker, hyper-lenker, til andre dokumenter, eller det som Ted Nelson kalte “hypertekst”. I WWW har man i tillegg hypermedia da dataene man ser på ikke nødvendigvis behøver å være tekster.
WWW-dokumenter bruker forskjellige protokoller, men de er alle sammen bygd opp omkring HTTP (HyperText Transfer Protocol). For steder på nettet som krever sikkerhet, f.eks. nettbutikker o.l. brukes f.eks. protokollen https (http secure).
Det finnes både problemer og muligheter i denne teknologien. Det er i hovedsak 4 problemer med WWW. For det første finnes det så mye informasjon at det kan være vanskelig å sortere ut det som er interessant. Arbeid på WWW kan fort ende opp som hvileløs “nettsurfing” som eleven får lite faglig utbytte av. Dette forbruker tid samtidig med at det kan virke forstyrrende i klassen. Når man arbeider med WWW er det viktig å være fokusert på det som skal gjøres. Det er viktig å ta diskutere dette med elevene. Det finnes “søkemotorer” som kan hjelpe oss å finne det vi leter etter. Slike søkemotorer videreutvikles fortløpende slik at det kan være vanskelig å beskrive dem dekkende i et statisk medium som en bok - det som skrives i dag stemmer ikke lenger i morgen. Et par av søkemotorene som finnes blir beskrevet litt senere i boken. Den vanligste er for tiden Google (uten at det betyr at den vil være det om 5 år). Den er blitt så vanlig at den har blitt opphav til et nytt ord - “å google” betyr idag å søke etter informasjon på internett.
Det andre problemet er at det er liten eller ingen kvalitetssikring på det som finnes på nettet. Dette er det lite å gjøre med. WWW er anarkistisk av natur og alle som vil kan i utgangspunktet publisere hva de vil. Løsningen på problemet må være å ta det opp med elevene som et diskusjonstema. Dermed får man muligheten til å ta opp problemer omkring kildekritikk, noe som er svært viktig med all den informasjonen som er tilgjengelig i dag. Tidligere var man som elev beskyttet av flere lag kvalitetssikring av lærestoffet. Man hadde ansvarlige redaktører i forlag og man hadde godkjenningsordningen til departementet. I siste instans var lærebøkene godkjent gjennom skolen ved at lærerne valgte ut hvilke bøker de kunne gå god for. Denne kvalitetssikringen finnes fremdeles for trykt litteratur, men stadig mer av informasjonen skaffes fra andre medier enn de trykte. Det finnes “trygge” nettsteder der man har samlet referanser til steder med kvalitetssikret informasjon. Et eksempel på slike er nettstedet “http://viten.no/”](http://viten.no/) der man utvikler lærestoff for naturvitenskapene. Et annet slikt sted er Apple Learning Interchange som er en internasjonal samling læreressurser satt sammen av et globalt nettverk av skoler og lærere.
Det tredje problemet er at det finnes mange uønskede sider som man ikke ønsker at elevene skal se. Det finnes mange løsninger på dette problemet. Den enkleste er å plassere maskiner som elevene kan benytte uten tilsyn på en slik måte at skjermene blir lett å se av andre. Det blir ikke spesielt fristende å sitte og se på f.eks. pornografi hvis man vet at hvem som helst som kommer forbi kan se hva man holder på med. Hvis man vil gå enda lenger (og det kan nok være nødvendig i noen tilfeller) er det mulig å sette opp filtre på den maskinen som fungerer som en “gateway” mot utenverdenen slik at uønskede sider ikke slipper gjennom. Man kan filtrere bort enkelte nettsteder ved å markere at sider fra disse tjenermaskinene ikke skal slippe gjennom, eller man kan filtrere bort sider basert på enkeltord i URL-en (Unified Resource Locator). I tillegg kan man logge hvem som gjør hva på maskinene. Tjenermaskinen kan så føre en logg over alt brukeren laster ned av stoff fra nettet. Dette kan nok oppleves som overvåkning av noen og er kanskje ikke ønskelig av den grunn. Man må være påpasselig med å logge seg ut etter å ha brukt en åpent tilgjengelig maskin slik at ingen andre bruker ens identitet. Dette kan delvis motvirkes ved å ha en automatisk utlogging av elever som ikke har vært aktive på maskinene etter en viss tid, f.eks. 5 min.
Et fjerde problem er opphavsproblematikken. Det er lett for elevene å kopiere noe fra nettet og så utgi det for sitt eget. Dette er et moralsk problem som best kan løses gjennom diskusjoner med elevene, f.eks. i livssynsfaget.
Det finnes mange forskjellige web-lesere for forskjellige maskintyper. De fleste forbinder vel WWW med Microsofts Internet Explorer selv om denne langt fra var den første eller den beste. Mange advarer mot å bruke denne grunnet alle sikkerhetsproblemene denne har, og det finnes gode alternativer til denne web-leseren. Opera er en mye brukt norsk web-leser for både Windows og Macintosh. Hvis man bruker Macintosh er det naturlig å bruke Apples egen Safari, ellers kan OmniWeb være en naturlig kandidat. For begge maskintyper finnes også web-leserne Mozilla og FireFox. FireFox ser ut til å være en favoritt hos mange.
Når alle ulempene nå er ryddet av veien må det også sies at WWW også har en menge positive sider. Aldri tidligere har det vel vært mer informasjon så lett tilgjengelig. Det finnes web-sider om så godt som alle tenkelige tema, og med de søkemulighetene som finnes på nettet er det ikke vanskelig å finne denne informasjonen. Man må imidlertid være forsiktig med å sette likhetstegn mellom informasjonstilgang og læring. Det at informasjonen blir lettere tilgjengelig betyr ikke at det automatisk blir lettere å lære - man må sette denne kunnskapen i system for at det skal bli læring ut av det. Dette blir ikke lettere selv om det blir lettere å få tak i kunnskapen, snarere tvert om (fordi det er så mye informasjon tilgjengelig at det blir vanskeligere å sortere hva som er viktig, og ikke minst hva som er riktig). Nå kan imidlertid elevene bruke mer tid til å bearbeide informasjonen, og mindre tid til å finne den. Dermed blir det mer tid tilgjengelig for det man kan kalle “autentisk læring”, det å jobbe med informasjonen istedenfor å lete etter den.
Det finnes også mye pedagogisk stoff ute på nettet. Mange universiteter og høyskoler legger ut fagstoff på nettet, og i en del tilfeller er det utviklet pedagogisk programvare som man bruker via en web-leser.
En siste side ved WWW som bør nevnes er mulighetene elevene har til å publisere sitt eget arbeid. Skolene kan opprette sine egne web-sider som elevene kan bruke til å legge ut ting de produserer, noe som vil skape et publikum for det elevene lager, noe som igjen kan føre til en større motivasjon hos elevene. Det er også blitt stadig mer vanlig å skrive sin egen blog (weBLOG). En annen ting man også kan vurdere er å bygge opp skolens egen WIKI. Wiki wiki er et hawaiiansk uttrykk som betyr hurtig eller raskt, og en WIKI er en uformell web-side der man enkelt kan oppdatere innholdet. Denne oppdateringen kan være tilgjengelig for alle, for medlemmer av en gruppe eller for enkeltpersoner. Den mest kjente Wikien er antagelig Wikipedia - et uformelt leksikon på nettet der brukerne selv kan legge inn og oppdatere informasjonen. Det ville være fullt mulig å lage en wiki for en skole der elevene fikk muligheten til å legge inn og redigere artikler og på den måten skape en interaktiv og oppdatert skoleavis. På den måten ville man kunne skape et miljø, en “community feeling” for skolen, samt lage en oversikt over det elevene er interesserte i. Man vil få en ressurs for skolen som elevene er deltagende i og som elevene kan bruke i sin læringsaktivitet. Foreldrene vil også kunne bruke denne for å se hva elevene og skolen interesserer seg for.
Program og dataoverføring - FTP
En av de tingene man kan bruke nettet til er å overføre informasjon fra et sted til et annet. Hvis man lager et program som man gjerne vil at andre skal kunne hente og bruke på sin lokale maskin bruker man FTP (File Tansfer Protocol). Dette har muligens liten relevans i skolesammenheng, men det finnes mange som skriver programvare som kan være relevante i en læringssituasjon og gjør dem tilgjengelige via FTP. Dette er enten shareware eller freeware. Freeware er som navnet sier gratis programvare som man fritt kan bruke. Shareware er programvare som man forventes å betale for. Prisen er vanligvis lav, og det er oipp til brukeren om man vil betale eller ikke. Vanligvis kan man bruke programvaren i en viss tid, men hvis man fortsetter å bruke programmene ut over denne tiden må man betale for den. Noen program vil slutte å virke etter denne prøveperioden, andre legger inn begrensninger slik at man f.eks. ikke lenger kan lagre data etter denne perioden. Noen program gir meldinger med visse mellomrom slik at man blir minnet på om at man skal betale for programmene. Det er viktig å betale for den sharewaren man bruker. På den måten sikrer man at programvare blir gjort tilgjengelig på denne måten framover. Shareware kan være en viktig programvarekilde for skolen som ikke har så mye penger å kjøpe programvare for.
Mange programvarehus legger også ut demoversjoner av sine program som man så kan laste ned og prøve ut.
Det er mange måter å laste ned noe via ftp på. Det enkleste for de fleste vil likevel være å bruke en FTP-klient. Det finnes mange slike, så man må nesten prøve seg fram for å finne hvilken man liker best. Et eksempel på en Freeware ftp-klient er Cyberduck (Illustrasjonen viser Cyberduck 2.6 koblet opp mot Universitetet i Oslos ftp-tjener ftp.uio.no)
Finne informasjon på nettet
Det finnes flere muligheter for å finne informasjon på nettet. Hvis den informasjonen man leter etter er knyttet til et firma er det relativt lett å finne web-sidene til dette firmaet. Microsoft finner man på URL-en “http://www.microsoft.com/” og Apple finner man ved å skrive “http://www.apple.com/” inn i sin web-leser. Hvis man leter etter et lærested kan man bruke tilsvarende teknikk. NTNU finner man på adressen “http://www.ntnu.no/”, Universitetet i Oslo på “http://www.uio.no/” og Stanford på adressen “http://www.stanford.edu/”. Aviser finner man gjerne på avisnavnet (Aftenposten har URL “http://www.aftenposten.no/”, mens Times finner vi på “http://www.the-times.co.uk/”). Når man skriver en bok kan det være litt farlig å oppgi URL-er fordi disse ofte endrer seg. Noen firma forsvinner, noen nettsteder tas ned osv… Imidlertid kan man være rimelig sikker på at de URL-ene som er oppgitt over vil finnes i lang tid framover.
Ofte er imidlertid ikke den informasjonen man leter etter relatert til et firma eller et lærested. Da må man ty til en søkemotor for å finne det man er ute etter. Det finnes søkemotorer for web-sider og for FTP. Noen søkemotorer finner både web-sider og programvare. Internett er imidlertid så stort at det ikke finnes en enkelt søkemotor som gir alle svarene man ønsker. Derfor må man ofte søke mange forskjellige steder før man finner det man er ute etter. De mest kjente stedene for å søke på nettet er Ask (tidligere Ask Jeeves), Google (“http://www.google.com/”), AltaVista og Lycos. Google og Lycos er “lokalisert”, dvs. er tilgjengelig i flere språk, men ellers er de andre på engelsk. Dette er noe som kjennetegner internett - det meste på nettet foregår på engelsk. Derfor er det viktig å til en viss grad beherske engelsk for å få full nytte av det. Man vil imidlertid finne mye informasjon på andre språk enn engelsk, slik at man ikke er avhengig av engelsk for å kunne gjøre seg nytte av den informasjonen man finner på nettet. Google har i tillegg en del spesialiserte søkemotorer. F.eks. finnes det et søkested for vitenskapelige artikler http://scholar.google.com/, for blogger http://blogsearch.google.com og flere (som man kan få en oversikt over her).
Google, AltaVista og Lycos er alle sammen tradisjonelle søkemotorer. Disse opprettholder en database over nettsteder, og når man spør en av disse stedene etter informasjon vil den sjekke databasen sin og rapportere det den finner der. Disse databasene er ikke de samme, slik at det samme søket med de tre søkemotorene vil ikke gi de samme svarene. Man vi logså oppleve at nettsteder man finner med disse motorene ikke fungerer lenger. Man kan sette opp kompliserte søk med flere kriterier og kombinasjoner av søkeord med disse motorene. Alle disse søkestedene på nettet er reklamefinansierte slik at mange av dem er svært overlesset med reklame.
Det finnes også steder som spesialiserer seg på å finne programvare på nettet - søker i FTP-space og ikke på WWW. Et slikt generelt sted er Tuows. Her finner man informasjon om programvare for alle plattformer, både Windows (alle versjoner), Macintosh og Linux.
Hvis man bruker Macintosh er Versiontracker en uvurderlig ressurs.
Et eksempel på et læringssted på nettet
Det er mange som har satt opp skolespesifikke nettsteder. En av disse er Apple som har utviklet nettkonseptet ALI (Apple Learning interchange - “http://ali.apple.com/”). Dette er et nettsted der man har samlet undervisnings- og læringsressuser. Nettstedet er bygd opp rundt idéen om at lærere skal dele opplegg de har. Dermed blir dette stedet stadig utvidet med nye ressurser. Her finner man forslag til undervisningsopplegg (såkalte Units of Practice), pågående prosjekter med muligheter til å delta, ressurser som programvare, lenker til interessante web-steder, diskusjonsfora for pedagogiske opplegg samt e-mail til ressurspersoner man kan kontakte.
Siden ALI hele tiden endrer seg er det vanskelig å gi en oppdatert oversikt over nettstedet i et kompendium. Her følger en del skjermbilder fra nettstdet slik det så ut i august 2004. ALI er på engelsk, som så mange andre steder på nettet. Det finnes også, selvfølgelig, norske læringsressurser på nettet. Det dukker stadig opp nye, og gamle forsvinnner. Den viktigste, i norsk statlig regi, er Utdanning.no. En annen er skolenettet som man finner på adressen “http://skolenettet.ls.no/”. Her finner vi bl.a. de gamle ressursene til Norsk læremiddelsenter som f.eks. programvarekatalogen og oversikt over lisensavtaler for skoleverket.
Denne siden inneholder, som ALI, ressurser for læring og undervisning, som lenker til aktuelle sider og pågående prosjekter. Man kan bli medlem av skolenettet. Da får man et brukernavn og et passord og får tilgang til ressurser som diskusjonsrom o.l. Man får en e-post adresse og en disk der man kan lagre ting man har bruk for slik at de alltid er tilgjengelige hvis man har nettilgang. Det er også andre som tilbyr slike tjenester.
Fra skolenettets sider får man tilgang på ressurser Læringssenteret har forhandlet fram for skolene. Som et eksempel på en slik avtale kan nevnes leksikonet Caplex. Alle disse ressursene er selvfølgelig plattformuavhengige slik at man ikke er avhengig av å bruke en spesiell type datamaskin, eller et spesielt operativsystem for å delta. Bl.a. finnes det en lenkekatalog med referanser til relevante ressurser. Disse er ordnet etter skoleslag, slik at det er ganske enkelt å finne fram til relevante ressurser, både for elever og lærere. Eksempelet som er vist er lenkesiden for videregående opplæring.
Andre nyttige ressurser på nettet er f.eks. ordbøker. På Universitetet i Oslos sider finner man bl.a. en komplett nynorsk ordliste for de av oss som kan trenge en slik. Disse automatiske oversetterne kan ikke oversette komplette setninger korrekt, men de kan gi oss en forståelse av hva en tekst omtaler. De egner seg også å bruke hvis man trenger å oversette enkeltord.
Fjernlæring
I begrepet fjernlæring ligger tanken om at eleven skal kunne følge undervisningen i et fag uten å fysisk være til stede på skolen. Når man skal beskrive bruk av datakommunikasjon i fjernlæring pleier man gjerne å ta i bruk følgende analogi:
Eleven kobler seg opp mot systemet ved hjelp av en datamaskin, et kommunikasjonsprogram og et modem (evt. ISDN/ADSL/bredbånd). En “portner” passer på og slipper inn de som har tilgang på systemet. I tillegg skal han være til hjelp og styre brukerne dit de skal. Systemet gir så tilgang på et sett tjenester. Disse kan være : Kantine for uformelle samtaler, oppslagstavle for fellesmeldinger, postbokser for direkte kommunikasjon mellom personer i systemet og faglige konferanser av forskjellige slag.
I et slikt system vil faglæreren kunne legge ut forelesninger, gjerne som web-sider. Med høyhastighetstilknytning kan man også legge inn videoforelesninger o.l. som brukeren kan se på når han vil. Faglæreren kan legge ut lenker til interessante steder på internett, legge ut relevant fagstoff, sende ut og motta oppgaver og besvarelser, distribuere løsningsforslag osv… Eleven kan stille spørsmål til faglærer via e-post, diskutere oppgaver med news. Det er også mulig med synkron kommunikasjon med f.eks. en øvingslærer.
Gjennom slike systemer kan man raskt få kontakt med, og utveksle informasjon med likesinnede. Dette kan man f.eks. utnytte i fjernlæringssammenheng ved at kontakt mellom elev og lærer vil gå raskere enn gjennom tradisjonell post. For oversending av dokumenter, som øvingsoppgaver, løsningsforslag etc., vil et slikt elektronisk system egne seg godt. Et slikt fjernlæringssystem vil også kunne benyttes for å få kontakt med større publikum for utveksling av tanker, ideer og synspunkter. Slike løsninger kan også godt brukes i en tradisjonell skole der elevene er til stede.
Noe mange elever allerede bruker er samarbeid gjennom instant messenging. Det er ikke uvanlig med samarbeid om hjemmelekser gjennom et chattesystem, der man stiller spørsmål og diskuterer seg fram til løsninger på oppgavene. Man overfører dokumenter og utveksler idéer, hjelper hverandre med å finne stoff på internett osv...
Problemer forbundet med fjernlæringssystemer.
Et problem i skolen kan være mangel på kontakt/kommunikasjon mellom lærer og elev. Hvordan skal vi unngå at dette ikke blir et enda større problem når lærer og elev ikke er i fysisk kontakt med hverandre? Mange mener at læringen foregår når man overfor medelever skal uttrykke det man har lært, altså at den sosiale kontakten er essensiell i en læringssituasjon. Man vil ha en slags sosial kontakt med andre elever også i en fjernlæringssituasjon, men denne sosiale kontakten er av et annet slag en den man har i en skole der elevene faktisk møtes daglig. Den fysiske kontakten skaper en nærhet og en empati som det er vanskelig, for ikke å si umulig å oppnå i en virtuell verden med elektronisk kommunikasjon. I en muntlig dialog bruker man svært mange forskjellige dialogformer, som ansiktsuttrykk, tonefall, gester o.l., noe som vil mangle i en skriftlig dialog på nettet. På den annen side må man forstå et stoff på en helt annen måte for å være i stand til å formulere spørsmål skriftlig på en fornuftig måte. Dermed kan man si at bruk av slike systemer både er positiv og negativ.
Et annet problem i forbindelse med fjernlæring er at det kan bli enklere for elevene å “sluntre unna”. Det vil kreve innsats og motivasjon hos elevene å benytte slike systemer. Et dårlig utformet system vil kunne forsterke denne effekten. Det er derfor svært viktig at man benytter et system der man ikke trenger å belaste elevene med en stor innsats for å lære seg å bruke systemet. Man må prøve å finne løsninger som lar elevene bruke det de er fortrolig med. Ethvert forsøk på å tvinge elevene inn i et system de ikke føler seg fortrolige med vil redusere motivasjonen (som kanskje er lav nok fra før) og føre til at systemet ikke blir brukt.
Det vil også bli relativt enkelt å låne ferdig løste oppgaver fra andre. Dette er ikke spesielt for fjernlæringssystemer, men oppgaver som spres gjennom et slikt system vil foreligge i “elektronisk” form, slik at det er enkelt for en elev å gjøre små endringer og så kunne utgi løsningen for å være egenprodusert. Skolene vil ha behov for å finne fram til løsninger som gjør det mulig å avsløre slike forsøk. Ofte kan det være nok å ta en setning eller to og gjøre et søk på nettet i en eller annen søkemotor for å se om man finner akkurat den setningen igjen, men dette vil etter hvert ikke være godt nok.
Nødvendige forutsetninger.
Det vil være nødvendig med kontaktskapende tiltak hvis man ønsker å ta dette i bruk i skolen som støtte for fjernstudenter. Man vil f.eks. kunne kompensere manglende sosialisering gjennom møter for prosjektgrupper og klasser. I tillegg bør man forsøke å utnytte muligheter i datanettverkene for sosial omgang i den grad dette er mulig. Inntil videre vil nok kapasitets- og hastighetsproblemer begrense dette; overføring av store datamengder er ressurskrevende og selv om enkeltelever vil ha båndbredde, vil kanskje skolene få problemer hvis mange begynner å streame video ut fra/inn til skolen samtidig.
Man vil også måtte utvikle datastøttet læringsmateriell. Kurs som skal gis må følges av programvare som støtter faginnholdet. Kursmateriellet må til en viss grad erstatte læreren fordi uansett hvordan man snur og vender på det vil ikke læreren være til stede. Når man lærer ved hjelp av datamaskiner er det viktig at man utnytter datateknologien muligheter. I stor grad skal dataverktøyene i skolen støtte elevens kreativitet slik at det blir svært viktig å utvikle og finne fram til verktøy elevene kan bruke til å skape egne ting. I en fjernlæringssituasjon vil det være vanskelig å gi eleven hjelp når han trenger det fordi man ikke vet når eleven arbeider med stoffet. Å gi elevene hjelp med verktøyene kan være vanskelig nok når de benyttes i en tradisjonell skolesituasjon, men det vil bli enda vanskeligere i en fjernlæringssituasjon. Derfor blir det ekstra viktig med brukervennlige systemer i en slik sammenheng.
Det må satses midler på å utdanne de lærerne som skal delta i fjernundervisningsoppleggene. Læreren vil være sentral gjennom sin funksjon som nettverksansvarlig/leder for konferanser; som innhenter av informasjon fra andre, globale konferanser som kan være relevante i en gitt sammenheng; som ekspert som innhenter opplysninger fra databaser og gjør opplysningene tilgjengelige via en konferanse; og som leder av prosjektgrupper. Dette krever spesialutdanning som man ikke kan forvente at en hvilken som helst lærer har. Man må så langt mulig søke å benytte transparente datasystemer som filtrerer bort de problemene som man tradisjonelt finner når man benytter datamaskiner i undervisningen. I dette kommer de tidligere nevnte metafor/analogibetraktningene. Uansett vil slike systemer ikke være selvdrevne, slik at en viss datakunnskap må forutsettes hos de deltagende lærerne, i hvert fall i en innledende fase. Elevens rolle i dette vil til forveksling kunne ligne lærerens. Som elevrolle kan man helt tilsvarende nevne : Prosjektdeltager evt. -leder; informasjonsinnhenter; ressursperson. Vi snakker altså om et demokratisk læremiljø der partene på mange måter er likestilte.
Problemer
Det er kanskje for galt å avslutte dette kapittelet med et avsnitt om problemer, men man skal ikke feie disse under teppet. Det er en del problemer forbundet med bruk av datamaskiner. Disse må veies opp mot de fordelene de også uomtvistelig har.
Tidligere var overføringshastigheten et problem innen fjernlæring. De fleste var koblet opp over en langsom telefonlinje, noe som satte store begrensninger på hva man kunne overføre. Dette er stort sett ikke tilfelle lenger. I de store byene er ADSL tilgjengelig for de fleste, men på landsbygda er dette ikke utbygd enda. Mange av de som har behov for et organisert fjernlæringssystem bor slik til at de ikke har tilgang på bredbånd. Forhåpentligvis blir dette rettet på relativt raskt.
Det er imidlertid mye som kan gå galt med teknologien. Mange datamaskiner står nok ubrukt rundt omkring fordi de “plutselig sluttet å virke”. I motsetning til hva man kan få inntrykk av, er de aller fleste ikke spesielt interessert i datamaskinene som sådan. For de fleste er en datamaskin en “elektronisk dings” som løser en oppgave. Dermed har en datamaskin for de fleste den samme posisjonen som f.eks. en kaffetrakter. Imidlertid er den så dyr at man ikke gjør som man gjør med en kaffetrakter som ikke virker lenger - kjøper en ny. Man vil ha noe som virker, og hvis noe skjer slik at det ikke virker lenger kan man ikke nok om systemet til å reparere det selv.
Datakommunikasjon er komplisert. Det er mye som skal virke sammen for at det skal fungere. Man må vite hva slags kabling som brukes og hvordan maskinene i hver sin ende av kablene skal skal være satt opp for at de skal kunne snakke sammen. Maskinene må være satt opp med riktig IP-adresse og andre innstillinger må være riktige for at ting skal virke. For de aller fleste er dette et fremmed språk som de ikke forstår noe av. Når noe ikke virker lenger er det hele så komplekst at muligheten for at man skal klare å reparere det selv er små. Det kan ikke understrekes nok at systemene må være enkle å bruke, og der feiler de fleste av dagens systemer.
Hvis vi så ser på de ikke-teknologiske sidene av problemområdet finner vi også andre problemer. Datautstyr er fremdeles dyrt. Når man har utstyrt en maskin slik man vil ha den vil prisen normalt ha sneket seg over på feil side av 12000 kr. Kommunikasjonskostnadene er også høye. Det koster å bruke nettet, uansett om man bruker et vanlig modem, ISDN eller ADSL. Hvis man f.eks. bruker maskinene på nettet 2 t. pr. dag får man en betydelig kommunikasjonskostnad. Med ADSL har man en fastforbindelse hjem der kostnaden ikke er avhengig av hvor mye man bruker nettet.
De fleste systemers mangel på brukervennlighet er nevnt tidligere i boken. Man må gi opplæring av deltagerne, og de som skal benytte fjernundervisningssystemet må motiveres for bruken. Det er lett å “falle av lasset”.
Man må også satse midler på å finne ut hvordan de forskjellige elementene best kan utnyttes i en fjernundervisningssammenheng. I den sammenhengen er det viktig at man bruker kjente systemer som man vet virker, slik at det man tester virkelig er effekten av fjernundervisning, og ikke hvilke deler av systemet som virker og hvilke muligheter som finnes i nettet. Man skal definere behov og så velge teknologi etter behovene (Jeg har et behov, hva er løsningen?), og ikke velge teknologi og så undersøke hvilke behov denne teknologien kan tilfredsstille. (Jeg har løsningen, hva er behovet?).
Det er også viktig å velge løsninger om ikke låser brukerne til en type maskin/et operativsystem og sørge for at det man lærer har overføringsverdi slik at man står fritt å skifte system når man ønsker det.
Neste artikkel
Loading title