Internett
Siden internett er blitt en så stor del av hva vi bruker datamaskiner til er det på sin plass med et lite generelt kapittel om hva internett er. Hvordan dette kan brukes i undervisningen kommer vi tilbake til senere i boken.
Table of Contents
Meget forenklet illustrasjon av et nettverk.
Historikk
Man har lenge hatt datanettverk, men den verdensomspennende organiseringen av det som i dag kalles “Internet” er av relativt ny dato. Internet er ikke et fysisk nett, men et nettverk sammensatt av nettverk, altså en felles organisering av mange forskjellige nettverk verden over.
Internet
The Internet (or internet) is a global system of interconnected computer networks that use the standard Internet protocol suite (TCP/IP) to serve billions of users worldwide. It is a network of networks that consists of millions of private, public, academic, business, and government networks, of local to global scope, that are linked by a broad array of electronic, wireless and optical networking technologies. The Internet carries an extensive range of information resources and services, such as the inter-linked hypertext documents of the World Wide Web (WWW) and the infrastructure to support email.
Kilde: Wikipedia
Internett har vokst ut fra flere prosjekter. Opprinnelsen er den amerikanske organisasjonen ARPA (Advanced Research Projects Agency). Denne forskningsinstitusjonen startet i sin tid ARPAnet, som koblet sammen datamaskiner i USA der det ble gjort forskning finansiert av ARPA. Årsaken til at man gjorde dette var at man ønsket å kunne dele på de ressursene datamaskinene utgjorde på en tid da antallet datamaskiner var svært lite.
Som en del av dette ble protokollen IP (Internet Protocol) utviklet. Hensikten bak denne protokollen var at alle maskiner skulle kunne finne fram til alle andre på nettet, uansett hvilke maskiner som fungerte. Dette ble gjort for at en melding skulle kunne komme fram selv om en maskin på veien var avslått eller var blitt ødelagt. Hensikten var at datanettet ikke skulle være så utsatt i tilfelle krig, der man kunne risikere at deler av datanettet var borte grunnet en eksplosjon. Man fikk dermed en protokoll der veien fram til adressaten ikke var fast, men ble bestemt underveis, der hver node selv bestemte hvilken node meldingen skulle sendes videre til (veien var uviktig, bare meldingen kom fram). Basisteknologien for dette ble utviklet av ARPA på 60- og 70-tallet.
Internett er et åpent kommunikasjonsmedium.
Det er mange tjenester tilgjengelig på internett. De mest brukte er nok WWW, e-post, filoverføring og chat, selv om det finnes mange flere. Internett er et åpent kommunikasjonssmedium. Derfor er det viktig at man sørger for at data man legger ut på nettet følger åpne standarder slik at alle kan bruke dem. Det er dessverre en del firma som ser seg tjent ved å bruke lukkede, proprietære dataformater som låser brukerne til spesifikke systemer. Eksempler på dette kan være Microsofts lyd og videoformater (wma og wmv) samt ActiveX. Dette er en uting og noe man så langt mulig bør søke å unngå.
Protokoller
Når datamaskiner skal kommunisere må de snakke samme språk. Derfor må man definere standard måter maskinene kan bruke til å utveksle informasjon. Informasjonen må ha et format som mottakeren kan forstå. I tillegg vil informasjonen være pakket inn i flere små pakker. Disse pakkene må være adressert på en slik måte at maskinene vet hvor de skal og hvilke pakker som hører sammen.
Slike regler for hvordan disse pakkene skal se ut kalles protokoller. Det er mange protokoller som benyttes på internett. Den viktigste, som styrer hele nettet, er TCP/IP (Transfer Control Protocol/Internet Protocol). Hver tjeneste på nettet har sin egen protokoll, og disse protokollene har ofte kryptiske navn (som gjerne er akronymer bestående av 3 eller 4 bokstaver). Disse forkortelsene kommer vi tilbake til i kapitlene som omhandler de forskjellige tjenestene.
En protokoll er altså ikke ikke noe annet enn et sett regler, en “grammatikk”, datamaskiner bruker. For kommunikasjon mellom maskiner vil en slik protokoll bl.a. inneholde en måte å sette opp adresser slik at pakkene kommer fram. Man kan derfor (forenklet) se på en kommunikasjonsprotokoll som et “utvidet postvesen”, dvs. noe som tar informasjon, legger den i en konvolutt, og skriver adressen (som vi har oppgitt) på konvolutten. Det har så en organisasjon som kan sørge for at posten kommer fram til den adressen som står på konvolutten, og sørger for at posten blir pakket opp når den kommer fram.
URL - Unified Resource Locator
Internet er en verdensomspennende tumleplass, og det er lett å gå seg vill i de forskjellige begrepene og ikke minst er det lett å gå seg vill i all informasjonen som finnes. Man trenger en standardisert måte å omtale steder på Internet på. Til dette har man kommet fram til noe som kalles URL. Dette står for Unified Resource Locator. En URL er bygd opp slik:
<type tjeneste>://<hvor det finnes>
Et eksempel på en URL kan være http://www.idi.ntnu.no/~terjery/terjery.html
Dette forteller at dette er en http (HyperTekst Transfer Protocol ), altså at det er en del av WWW, og kan leses ved hjelp av en WWW leser (browser) som f.eks. Opera, Firefox eller Safari.
Den andre delen av URL’en sier noe om hvor i verden det ligger. Den første delen (www.idi.ntnu.no
) er navnet på den http tjeneren filen ligger på. Navnet er bygd opp av fire felter som hver gir informasjon om stedet. idi.ntnu.no er domene-navnet som gir mye informasjon om hvor i verden man er.
Endelsen .no forteller at tjeneren ligger i Norge. Andre land har andre endelser (.se - Sverige, .dk - Danmark, .de - Tyskland, .uk - Storbritannia etc…).
I USA bruker man en annen konvensjon. Det var der Internet hadde sin opprinnelse, og tildeling av domenenavn var gjort i lang tid før det ble aktuelt å tilby dette i andre land. For tjenere i USA finner man endinger som .com (commersial), .edu (educational), .org (organizations) osv… I det siste har man også der begynt å benytte landendelser, så det blir mer og mer vanlig å se URLer som ender på .us
Den resterende delen av navnet (idi.ntnu) står i dette tilfellet for institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap, Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitetet. Universitetene i Norge har domene-navnene .ntnu (Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitetet i Trondheim), .uio (Universitetet i Oslo), .uib (Universitetet i Bergen) og .uit (Universitetet i Tromsø).
Den første delen av navnet (www) er det man selv velger å kalle sin http tjener. www er svært vanlig, men man kan i grunnen kalle den hva man vil.
Den resterende delen av navnet (/~terjery/terjery.html) er stinavnet til tekstfilen (som inneholder det som skal vises i web-leseren) på den tjeneren som er nevnt først i navnet.
De vanligste URL-typene er ftp (File Transfer Protocol), http (HyperText Transfer Protocol), news (newsgrupper) og mail (elektronisk post).
Når man ønsker å aksessere informasjon på Internet må man bruke et klientprogram. Mange av disse klientprogrammene kan behandle mange forskjellige protokoller, slik at man etter hvert kan greie seg bare med f.eks. Mozilla. Dette er i utgangspunktet en WWW-leser, men man kan overføre filer, lese news og hente e-post med dette programmet.
Tjenermaskiner
Et annet begrep man ofte vil høre er begrepet “tjenermaskin” (server). Dette er sentrale maskiner, eller ressurser, som gjerne har spesielle funksjoner i forhold til deg som bruker av internett. Som internettbruker vil du spesielt komme i kontakt med 2 typer tjenere - Router (eller Gateway) og Navnetjener (DNS - Dynamic Name Server). Disse tjenerne behøver ikke være egne maskiner - det er gjerne programmer som kjører på større maskiner og som bare bruker deler av maskinens kapasitet.
Router
Internett består som nevnt at flere nettverk som er koblet sammen (et nettverk av nettverk). Der disse nettverkene er koblet sammen står det routere som sørger for at den informasjonen som passerer forbi og som skal inn på det undernettet routeren passer på faktisk blir “routet” inn på rett undernett. Når man f.eks. setter opp en Macintosh for å bruke nettet må man oppgi adressen til routeren som passer på det undernettet man sitter på. Det samme må man gjøre i Windows, men her kalles denne tjeneren for en gateway.
Navnetjener - DNS
Den andre tjeneren man kommer i kontakt med er en navnetjener. TCP/IP bruker en serie med 4 tall skilt med et punktum for å identifisere en adresse (f.eks. 123.246.321.14). Det siste tallet (14 i eksempelet) identifiserer din maskin, mens det nest siste tallet (321 i eksempelet) identifiserer det undernettet maskinen sitter på osv… Slike tallrekker egner seg godt for datamaskiner, men ikke så godt for oss brukere - vi vil heller bruke logiske navn som f.eks. www.idi.ntnu.no, men det “forstår” ikke datamaskinene. Vi trenger derfor en telefonkatalog for internettadresser, og det er det en navnetjener er. Den inneholder lange lister av adresser der et logisk navn er koblet til en talladresse.
Det finnes ikke bare en navnetjener, men mange spredd ut over hele verden. Systemet inneholder en metode for oppslag i disse katalogene samt for spredning av nye adresser. Når en maskin har behov for å kontakte en adresse sender den en forespørsel til den navnetjeneren den har blitt satt opp til å bruke. Hvis denne navnetjeneren vet adressen får man svar tilbake ganske raskt. Hvis navnetjeneren imidlertid ikke vet adressen, vil den spørre andre navnetjenere om de kjenner den. Når den så får svar fra de andre vil den oppdatere sine egne tabeller samt returnere svaret til den som opprinnelig spurte. Derfor kan det hende at det tar litt tid fra man spør til man får svar. Neste gang man spør etter den samme adressen vil det imidlertid kunne gå fortere.
Når en ny adresse blir registrert på en navnetjener skal den automatisk sende beskjed om dette til andre navnetjenere den vet om slik at kunnskap om adressen skal spres til navnetjenere over hele verden.
Denne spørringen etter en adresse skjer automatisk. Det er en del av det TCP/IP tar seg av, så denne prosessen vil ikke vi som brukere se.
Tjenester
E-post
Elektronisk post benytter enten den gamle protokollen POP3 (Post Office Protocol) eller den nyere IMAP (Internet Message and Access Protocol). Det er nok, ved siden av www, den mest brukte tjenesten på Internet. Dette er noe man bruker når man ønsker å sende et brev til en, eller noen få, mottakere.
Epost er nok, ved siden av www, den mest brukte tjenesten på Internet.
Man skriver et brev og adresserer det. Deretter blir det “lagt i postkassen” (dvs. sendt til en maskin som kan videresende brevet på nettet, en “posttjener”). Fordelen med å bruke denne måten å kontakte noen på er at det går raskere enn vanlig post, samtidig med at det er mer pålitelig enn telefonen. Man vil f.eks. alltid få tak i vedkommende man prøver å kontakte. Man kan si at elektronisk post kombinerer fordelene med vanlig post (kommunikasjonen er skriftlig) og telefon (det går raskt).
For mottakeren av en elektronisk post er det ofte mer praktisk å få et elektronisk brev enn å svare på telefonen. Man får bedre tid til å tenke seg om, samtidig med at man kan svare når man har tid. Samtidig vet man at svaret kommer raskt fram når man har skrevet det. I tillegg er det en noenlunde anonym kommunikasjonsmåte.
Elektronisk post inntar på mange måter en mellomstilling mellom telefon og vanlig brev. Det er ikke så formelt som et brev, og ikke så personlig som en telefonsamtale. For mange vil det være enklere å kontakte en person via elektronisk post enn f.eks. gjennom telefonen. Det man sier i et elektronisk brev foreligger imidlertid i skriftlig form, slik at det blir likevel mer formelt enn en telefonsamtale.
Når vi skal skrive en e-post må vi vite hva vi trenger å fylle ut for at den skal komme fram dit den skal. Dette gjør vi i det som kalles e-postens hode. I eksempelet under kan du se hvilke felter hodet til en e-post inneholder. Eksempelet er hentet fra programmet Mail fra Apple.
Hodet består av feltene “Til”, “Kopi til” (“CC” - Carbon Copy), “Emne”, “Svar til” og “Blindkopi til” (“Bcc”). Disse feltene må vi selv fylle ut.
Adressene vi sender brevet til har en spesiell form:
bruker@domene
bruker er login-navnet til den man sender brev til, mens domene er adressen til maskinen der han har konto. Eks: terjery@idi.ntnu.no
. Dette er adressen til en person med login-navn terjery i domenet idi.ntnu.no. Som tidligere nevnt er dette domenet institutt for informatikk ved NTNU i Trondheim.
Feltet “Emne” (Subject”) skal inneholde en beskrivelse av hva brevet handler om. Det er ikke nødvendig å fylle ut dette feltet, men det er svært praktisk for den som mottar brevet at det står noe her. Dermed blir det enklere å vurdere om det er en melding som haster, samtidig med at det kan brukes til å katalogisere posten for vedkommende.
Ofte ønsker man å sende en kopi av et brev til en annen person. Dette gjør vi i så fall ved å fylle ut “Kopi til” (“Cc”) feltet. Vi kan forøvrig sende post til flere personer ved å oppgi flere adresser i “Til” feltet. Vi må i så fall skille disse adressene med et “,”. Forkortelsen “Bcc” står for “Blind Carbon Copy”. Hvis man oppgir flere navn her vil ikke de forskjellige personene som mottar brevet vite hvilke andre som også har fått en kopi.
“Svar til:” feltet brukes hvis man ønsker at et svar på den e-posten man sender ut skal sendes til en annen adresse enn den man har sendt e-posten fra. Hvis det ikke står noe her og mottakeren av e-posten svarer på den, sendes svaret automatisk til den adressen som har sendt e-posten. Står det noe i “Svar til:” feltet sendes imidlertid svaret dit. Dette kan være praktisk hvis man har mange forskjellige e-postkontoer, og man vil bruke forskjellige kontoer til forskjellig type e-post.
For at elektronisk post skal fungere må man ha en posttjener og et postklient program. Det finnes mange forskjellige løsninger på dette, men på Internet, som i utgangspunkt er et nettverk for forskningsorganisasjoner, og som er TCP/IP basert, er de fleste posttjenere UNIX-maskiner. Disse kjører da vanligvis enten en IMAP (Internet Message and Access Protocol) eller en POP3 (Post Office Protocol) deamon.
Det finnes også mange forskjellige postklient-program så hvilket man velger å bruke er avhengig av hva man liker og hvor mye penger man er villig til å betale for et postprogram.
WWW – World Wide Web
World Wide Web benytter protokollen HTTP - HyperText Transfer Protocol.
Tim Berners-Lee
Dette er nok den tjenesten som virkelig har fått Internet til å “ta av”. Fordi det er så lett å lage egne WWW-dokumenter og gjøre dem tilgjengelig for andre, og fordi WWW (eller HTML som er det “språket” som brukes for å lage WWW-sider) støtter alle forskjellige datatyper (som tekst, grafikk, video og lyd) har “gud og hvermann” begynt å lage sine egne sider som publiseres på nettet. Dette har ført til et vell av nyttig og unyttig informasjon, noe som igjen har ført til at det er blitt enda mer fascinerende å jobbe på nettet, samtidig med at all støyen ofte maskerer den nyttige informasjonen som finnes på WWW. WWW startet opp som et akademisk prosjekt ved CERN i Sveits. Dette er egentlig et forskningslaboratorium for høyenergi fysikk. Tim Berners-Lee tok ideer fra et hypertekst-system han hadde arbeidet på i 1980 og koblet dette sammen med DNS og TCP/IP og skapte på denne måten WWW som vi kjenner det i dag. Verdens første webside var http://info.cern.ch/ som var operativ den 6. august 1991. Den forklarte hva WWW var og hvordan man kunne sette opp en webtjener. Han lagde den første Web-klient (WorldWideWeb på en NeXT) og den første web-tjener (httpd - HyperText Transfer Protocol Deamon). Han spesifiserte den første versjonen av HTML (HyperText Markup Language). Dette er et kodebasert språk der koder settes inn i tekstdokumenter for å markere spesielle egenskaper ved et ord (overskrift, lenke, etc…).
Også WWW er klient/tjener basert (Man leser dokumentene med et klientprogram på sin egen maskin, mens dokumentene befinner seg på en tjenermaskin som sørger for å sende dem til de maskinene som ber om det). De dokumentene som skal gjøres tilgjengelig må legges på en HTTP tjener (HyperText Transfer Protocol).
HTTP er en protokoll som er laget for å gjøre det mulig å overføre hypertekstdokumenter. Dette er dokumenter som inneholder lenker til andre dokumenter som man kan åpne ved å klikke på lenkene. Dokumentene kan inneholde forskjellige datatyper (tekst, grafikk, lyd, video). I tillegg kan man benytte formularer slik at “fjerne” brukere kan fylle ut og sende informasjon til tjenermaskinen. Dermed åpner man muligheten for å sende og motta informasjon som ikke er endelig fastlagt ved HTML dokumentets opprettelse. Dette kan f.eks. brukes til å bestille varer, svare på spørreundersøkelser, søke i databaser o.l. Folkebiblioteket i Trondheim har f.eks. en WWW side der man kan søke etter bøker/CD’er o.l. i samlingen ved biblioteket (http://www.trondheim.kommune.no/folkebiblioteket/).
WWW er tema-orientert. Det betyr at dokumenter inneholder referanser til andre WWW-sider, vanligvis basert på et eller annet tema. Ved å følge en WWW-lenke vil man derfor fort flytte seg fra tjener til tjener over hele verden. Dette er imidlertid ikke noe vi som brukere behøver å bry oss om, alt håndteres automatisk av HTTP-tjenerne. Dette kan imidlertid føre til at å “surfe” på WWW kan bli tidkrevende fordi man kan komme innom tjenere som er svært opptatte, som ligger langt unna geografisk, eller som er koblet opp over en langsom linje. Dessuten kan man ofte komme borti store datamengder (grafikk, lyd og video) som det tar lang tid å laste ned selv over en rask linje. Et eksempel på dette kan være Lucasfilms side om StarWars filmene, der man bl.a. finner videoutdrag fra noen av filmene. Slike videofiler blir ofte flere megabyte store, og hvis man aksesserer disse over en oppringt linje (f.eks. et 28800 baud modem) vil det ta svært lang tid før man får muligheten til å se noe av filmen.
WWW inneholder også søkemuligheter. Det er mange prosjekter der man har utviklet søkemotorer for WWW. Den vanligste nå er Google, men det finnes andre som f.eks. AltaVista, Lycos og WebCrawler. Disse blir omtalt senere i boken.
Filoverføring
Til filoverføring benyttes i utgangspunktet protokollen FTP - File Transfer Protocol. Det er også mulig å overføre filer via HTTP-protokollen (den andre T-en står for transfer) , noe som stadig blir mer og mer vanlig.
Dette er en protokoll som brukes når man har behov for å overføre filer fra en maskin til en annen. Man bruker spesielle klientprogram til dette. Disse programmene sender såkalte ftp-kommandoer til den vertsmaskinen man kobler seg opp mot. Når vertsmaskinen mottar disse kommandoene vil den utføre disse og sende over de filene man ber om. For å kunne laste ned filer fra en vertsmaskin må man enten ha brukerkonto på vertsmaskinen, eller så må også vertsmaskinen godta anonym oppkobling. Systemadministrator på vertsmaskinen må sette opp maskinen slik at den godtar ftp-oppkobling.
For å kunne laste ned filer fra en tjenermaskin må man vite hvilken maskin denne filen finnes på. Dette kan være et stort problem i og med at det finnes millioner av maskiner rundt om i verden. Vanligvis vet man hva filen/programmet man skal hente heter, men ikke hvor denne finnes.
Rundt omkring i verden ligger det en del store databaser der man finner programvare man fritt kan laste ned. Denne programvaren kan man laste ned og bruke på sin egen maskin. Denne programvaren er delt opp i såkalt freeware og shareware. Freeware er helt gratis, mens ideen bak shareware er at man kan laste den ned og bruke den en periode, men hvis man så finner ut at dette er programvare man vil fortsette å bruke etter prøveperioden skal man betale for den. Prisen på shareware varierer en del, men ligger vanligvis mellom $5 og $30.
En del firma legger også ut kommersiell programvare på nettet. I denne programvaren ligger det så begrensninger, enten vil den bare virke i f.eks. 14 dager eller så er det ikke mulig å lagre dokumenter man har laget med den. Etter dette må man så kjøpe en “nøkkel” fra firmaet som åpner for de sperrede funksjonene.
Disse store databasene med freeware og shareware betjener hele verden, og ettersom Internet-bruken har økt er maskinene der disse databasene ligger blitt svært overbelastet. Derfor har man opprettet såkalte speil rundt omkring i verden. Dette er en maskin som “speiler” hovedmaskinen, dvs. inneholder de samme filene. Et speil oppdateres med jevne mellomrom, slik at det ikke skal være noen praktisk forskjell mellom innholdet på et speil og på originalen. Ved å bruke speil fordeler man belastningen på mange forskjellige maskiner, samtidig med at man kan aksessere en maskin som ligger nærmere geografisk. Dermed vil kommunikasjonen gå raskere, og man reduserer belastningen på nettet. Dessuten bør man benytte tjeneren når det er minst mulig belastning på nettet.
Chat
Chat er en fellesbetegnelse for uformelle, synkrone skrevne samtaler på nettet. Slike har man hatt lenge - PLATO hadde et IM (Instant Messaging) system innebygd, og i UNIX-baserte systemer har man hatt kommandoen talk. Etter hvert har dette blitt mer utbredt, og man har fått mergenerelle chattesystemer. Disse har også fått støtte for lyd- og videosamtaler, slik at flere av dem kan fungere som fullstendige videokonferansesystemer. Vanligvis er slik kommunikasjon en-til-en samtaler, men kan også være organisert som “rom” der flere snakker sammen samtidig. Dette er ved siden av WWW sannsynligvis den mest brukte tjenesten på nettet blant ungdommer. Denne kommunikasjonsformen blir mer og mer populær og det ser ut til at den foretrekkes mer og mer framfor SMS via mobiltelefoner.
Som for alle nettjenester må man ha en protokoll som styrer kommunikasjonen. Det spesielle for chat er at det er en relativt ny tjeneste der man ikke har fått definert en standard slik at forskjellige chat-tjenester bruker forskjellige protokoller. Chat-fenomenet startet med Internet Relay Chat som bruker protokollen irc. I 1996 kom ICQ (I Seek You) som var det første systemet med kontaktiste og muligheten for å ha en oversikt på skjermen over hvilke av ens kontakter som var tilgjengelig. Etter hvert kom de store aktørene på banen og idag finnes det mange protokoller for slike instant messaging systemer. I Norge er det vanligste MSN (Microsoft), mens det i USA er mer vanlig å bruke AOL (America OnLine) eller Yahoo. De forskjellige tjenestene har en del forskjellige egenskaper. I MSN er det blitt vanlig å koble opp et webkamera og overføre video (i relativt dårlig kvalitet) til de man snakker med. AOL har også mulighet for dette, men her brukes mer høykvalitetsvideo, og det er mulighet for å ha video i chatterom, dvs. opptil 4 personer kan se hverandre samtidig. AOL bruker mpeg4 for videosamtaler. I og med at AOL og MSN bruker forskjellige videostandarder er det ikke mulig å ha videosamtaler mellom de to nettverkene. Man må ha en klient (programvare) som bruker en tjenermaskin for å kontakte de man skal snakke med. I og med at de forskjellige tjenestene bruker forskjellige protokoller, må man vanligvis bruke forskjellige klienter avhengig av hvilket nett de man snakker med benytter. Hvis man bruker AOL med en AOL-klient, kan man ikke uten videre snakke med folk som benytter MSN. Det finnes imidlertid klienter som kan snakke med flere protokoller. De vanligste av disse er Gaim, Trillian, Adium, Proteus og Fire.
Det gjøres forsøk på å standardisere instant messaging protokollene. Det som er kommet lengst er Jabber. Dette er en serie XML-baserte protokoller som er basert på standard internettekonologier. Mens de fleste IM systemer (som AOL og MSN) baserer seg på en sentral tjener som har informasjon om kontakter og tilgjengelighet, men selve chat-kommunikasjonen går direkte mellom klientene. Jabber benytter imidlertid ikke et slikt sentralisert system, men baserer seg på desentralisert serverløsning. Mens Microsoft Norge drifter en MSN-server som styrer all MSN-trafikk i Norge, kan hvem som helst sette opp en Jabber-server som automatiusk kommuniserer med adre Jabber-servere. Hvis Microsofts MSN-server går ned, faller hele MSN-nettverket ned, men hvis en Jabber-server går ned routes bare trafikken til en annen server.
News – Elektroniske oppslagstavler
Protokollen for news er NNTP - Network News Transfer Protocol.
Dette er en tjeneste man benytter når man trenger å snakke til mange samtidig, man kan kalle det en en-til-mange, mange-til-en, tjeneste. Metaforen som benyttes ligger i navnet - oppslagstavle. Man kan skrive et innlegg som man så klistrer opp på en oppslagstavle der alle som kommer forbi oppslagstavlen kan lese hva som står. De som så leser dette, kan så velge å svare eller ikke. Et innlegg på en oppslagstavle er i utgangspunktet langt mindre forpliktende enn et elektronisk brev. Man kan ikke forvente svar på noe man legger inn på en slik oppslagstavle. Nå er det imidlertid slik at de som leser disse oppslagstavlene (som vanligvis er delt inn i interesseområder) er personer som ofte er sterkt interessert i det temaet man diskuterer på oppslagstavlen, slik at sjansen for at noen svarer likevel er relativt stor. Som for elektronisk post er tjenesten avhengig av at man har tilgang på en tjenermaskin som fungerer som en newstjener. Denne maskinen vil da ha kopier av alle innleggene i de newsgruppene som er tilgjengelig på den. Newsgruppene vil da vanligvis bli fortløpende oppdatert ved at tjeneren med jevne mellomrom kontakter andre maskiner og laster ned alle nye innlegg som er kommet til siden forrige gang. Noen slike tjenere er satt opp til kun å gi adgang til brukere som har brukerkonto på maskinen. Andre gir tilgang for “hvem som helst”. Det er opp til de som administrerer newstjeneren å bestemme hvordan dette skal gjøres.
På egen maskin har man et newsleserprogram. Det finnes mange forskjellige newslesere, de fleste gratis. Når man starter et slikt program vil det kontakte en “newstjener” der det ligger mange diskusjonsgrupper. Man kan da be om å få se alle gruppene som er tilgjengelig på tjeneren. Dette vil vanligvis være svært mange, men det er avhengig av hvilken tjener man kontakter. Alle newslesere lar brukerne selv velge hvilke grupper de vil abonnere på, slik at man kan velge selv hvilke diskusjonsgrupper man vil se. Når man kontakter newstjeneren vil den sende over en oversikt over hvilke grupper som er tilgjengelige, og informasjon om artiklene og deres forfattere i de(n) gruppen(e) man abonnerer på. Man kan så velge hvilke meldinger man vil lese. De meldingene man velger blir så overført til egen maskin slik at man kan lese dem.
Gjennom news når man mange personer som har felles interesser med en selv. Man kan diskutere ting som opptar en, og man får kontakt med andre personer med tilsvarende interesser som en selv.
Newslesere inneholder muligheten til å fjerne - filtrere bort - innlegg som oppfyller et visst kriterium. Filtrene (eller "kill-files" som de ofte kalles i UNIX-verdenen - forøvrig et litt uheldig uttrykk) kan enten filtrere bort innlegg fra personer, evt. kan man filtrere bort innlegg som omhandler et tema man ikke er interessert i. Etter hvert som man får fler og fler web-baserte diskusjonslister ser det ut som om det gamle news-nettverket blir mindre og mindre brukt, og om noen år er kanskje dette dødd ut.
En variant av news er listservere. Dette er på et vis newsgrupper som aksesseres gjennom elektronisk post. Når man abonnerer på en slik liste får man automatisk tilsendt alle innlegg som kommer til listen som elektronisk post. På denne måten er man sikker på at man ser alle innlegg som kommer til tjeneren. Ulempen med dette er at man fort får svært mye post, noe som kan gjøre at man kanskje går glipp av viktige meldinger som man rett og slett ikke ser blant alle de uinteressante. Noen listservere opererer med “digests”. Da får man ikke tilsendt alle innleggene etter hvert som de kommer inn til listen, men innleggene samles opp i en fil som sendes til abonnentene med jevne mellomrom. Dette vil holde mengden e-post nede, og er i mange tilfeller en bedre måte å abonnere på lister på. I tillegg holder det trafikken på nettet nede, noe som kan være viktig for mange.
- IP
- Dette er en liten test som skal peke på IP så det så!
Neste artikkel
Loading title