LOADING

“Computer Literacy”

“Computer Literacy”

Dette er et begrep som tidligere ble benyttet i forbindelse med brukere og datasystemer. Man finner det nok fremdeles i engelskspråklig litteratur. Å være “computer literate” betyr vanligvis å være i stand til å bruke maskinene, og å forstå hvordan de brukes. Hvis vi imidlertid trekker parallellen til det vanlige “literacy”-begrepet blir denne oppfattelsen av “computer literacy” litt begrenset. Å være “literate” betyr ikke bare å kunne forstå hva som foregår, men også å kunne uttrykke seg kreativt og selvstendig. Man må altså ikke bare kunne lese, men også skrive. For å være “computer literate” må man altså ikke bare kunne bruke maskinene til å se hva andre har lagd, men også kunne lage noe selv. I tillegg skal man forstå litt av hvordan et datasystem fungerer. Man må forstå hva et filsystem er, forstå forskjellen mellom en datafil og en eksekverbar fil, kunne koble til eksterne enheter og få dem til å virke o.l.

Table of Contents

Lese

Å lese betyr i denne sammenhengen å kunne bruke maskinen til å se hva andre har lagd. Dermed snakker man her om å bruke pedagogisk programvare og multimedia samt å finne informasjon på internett. Dette bør ikke kreve spesiell opplæring i dag. De fleste barn og unge mestrer dette. Det er ikke alle systemer som er like enkle å bruke, men dette er ikke noe stort problem i en skole hvis man er litt kritisk i utvelging av de programmene man benytter.

Skrive

Å skrive betyr da å bruke datamaskinene til å skape egne ting. Dette kan være å skrive tekster, å lage illustrasjoner, utforme egne web-sider, lage video og multimedia, og å programmere maskinen til å gjøre det man ber den om. Dette er en vesentlig mer spennende bruk av datamaskiner enn det å lese. Dette krever også mer både av brukeren og av systemet. Man må beherske begge disse måtene å bruke datamaskiner på for å virkelig være “computer literate”. Elever som etter denne definisjonen er “computer literate” vil være i stand til virkelig å beherske datamaskinen, og ikke være så avhengig av spesielle systemer og programmer. Dermed blir også skolene friere til å selv velge hvilke systemer de vil arbeide med. Slik slipper man å bli bundet til spesielle programpakker og kan velge friere i det store utvalget som finnes. Mye av den kommersielle programvaren som brukes i dag er tilpasset andre brukergrupper og passer slett ikke i skolen.

Forstå

Idag kan de aller fleste, i hvert fall skoleelevene, lese og skrive med en datamaskin. Det som kan virke litt skremmende er begrepet forstå. Selv om mange leser informasjon på internett, åpner og bruker multimediaapplikasjoner, og skaper ting selv ved bruk av tekstbehandling, regneark og lyd/videoprogrammer, er det fremdeles mange som sliter med de mer tekniske aspektene av IKT. Hvordan finner man den informasjonen man har skap? Hvorfor kan ikke Petter, som man har sendt filen til, åpne den? Mange mangler forståelsen for hva det er som skjer når man lager noe med datamaskinen. Hvor mange arbeidstimer er ikke gått tapt fordi man må lete etter filer man nettopp har lagret (men ikke har skjønt hvor man har lagret)? I hvor mange norske tekster ser vi ikke at preposisjonen i skrives med stor bokstav? Hvor mange av de som skriver, lagrer og sender filer vet hvilket dataformat de bruker slik at de er sikre på at mottaker kan lese det de mottar? Hvor mange sender ikke korte tekstmeldinger som vedlegg i Word-format når de like gjerne kunne legge meldingen som enkel tekst rett i e-posten, med det resultat at en e-post som normal vil være på noen få bytes blir på flere hundre kB? Det finnes svært mange eksempler på slike problemstillinger som kunne vært løst hvis brukerne var “computer literate”.

Dette aspektet av computer literacy er antagelig for “hardt” for mange. Man kan stille spørsmål om dette skal være nødvendig med mye teknologisk kunnskap for å bruke et moderne datasystem. Spiller det egentlig noen rolle om en e-post er 350 kB når den kunne vært 100 byte, siden nettkapasiteten er så stor som den er nå? Mens man tidligere brukte modem, har man idag bredbånd med mangedobbel kapasitet, så spiller det nå egentlig noen rolle? Problemet med å finne data er i dag i ferd med å løses gjennom bruk av søkemotorer basert på metadata og dataindekser - det økte plassbehovet er ikke noe problem grunnet mye RAM og store harddisker på moderne datamaskiner. Mange sitter på gjerdet og venter på at teknologien vil løse disse problemene for oss. Et kjent datafirma har uttalt at de aldri gjør optimalisering av koden i applikasjonene de lager - de bare venter på at teknologien vil løse de hastighetsproblemene spagettikoden deres skaper. Dette er en farlig, men dessverre alt for vanlig holdning.

Forhåpentligvis vil dataformatproblemet løses gjennom at man setter fokus på det og at man tar steg for å sørge for veldefinerte åpne dataformater som ikke låser en til spesielle systemer og applikasjoner. Det er imidlertid et stykke til vi er kommet dit.

Det er fristende å trekke en parallell til bilkjøring. Det er fullt mulig å kjøre bil uten å vite hvordan en bil er konstruert, men man blir en bedre sjåfør hvis man vet litt om hvordan en bil er bygd opp. Ting som hvilket gir man skal bruke ved forbikjøringer, når man skal skifte gir, hvorfor det ikke er lurt å trykke bremsen hardt ned midt i en sving osv. har med en forståelse av hvordan en bil fungerer å gjøre (og litt enkel fysikk). Man kan godt kjøre bil uten å vite slikt, men da kommer man oftere i farlige situasjonere enn en som vet litt om dette, og man skaper oftere problemer for andre. Det er ikke mye som kreves, og det ville være naturlig at man prøvde å oppnå dette gjennom skolesystemet.

Digital kompetanse

I det siste er begrepet “digital kompetanse” dukket opp. I engelskspråklig litteratur finner man begrepet “digital literacy”. Dette er en variant av computer literacy med større fokus på brukeraspektet. “Forstå”-delen er tatt vekk. I mange situasjoner er dette nok, og man kan nok komme dit i fremtiden at en forståelse av begrepene blir mindre viktig. Men med mindre man forstår hva som foregår blir det vanskelig å stille krav, og man aksepterer i større grad det man blir servert. Derfor er begrepet digital kompetanse litt farlig. Det koker fort ned til at applikasjonskunnskap blir nok. Dermed blir det enklere for skolene å standardisere på enkeltapplikasjoner og ikke ta hensyn til brukere av forskjellige systemer. I en “computer literacy” situasjon vil oppgaven f.eks. være å lage en presentasjon ved hjelp av en datamaskin, mens i en “digital kompetanse”-situasjon blir oppgaven å lage en presentasjon i PowerPoint. Mens man under “computer lliteracy” - tankegangen overlater til eleven å finne fram til et egnet verktøy og aksepterer en løsning uansett verktøy eleven har valgt (og evaluerer løsningen også i forhold til om man har valgt et egnet verktøy), vil man med “digital kompetanse” begrepet enkelt kunne begrense oppgaven til å kunne løse oppgaven med et spesielt verktøy. En forståelse av verktøyets egenskaper og egnethet til oppgaven er tatt bort.

I mange tilfeller, kanskje i de fleste, vil det ikke være noen forskjell i det sluttresultatet eleven leverer, men å vanne ut computer literacy begrepet på den måten man gjør her er svært problematisk. Skolen fokuserer alltid på at eleven skal forstå hva man gjør. I matematikk er metode viktigere enn sluttresultat. I historie prøver man å forstå hvorfor historien ble som den ble - enkelthendelser er ikke så viktig, det er de store linjene som betyr noe. Gjennom digital kompetanse-begrepet er dette fjernet i forhold til IT. Som en konsekvens av dette er da også IT som fag stort sett fjernet fra skolen.