Programvaretyper
Det finnes mye programvare som kan egne seg til bruk i skolen. Man kan dele programvaren inn i 2 generelle deler – standard programvare og såkalt pedagogisk programvare.
Table of Contents
Standard programvare
Man kan også kalle disse programmene “kontekstfrie verktøy”. Dette er program som ikke inneholder noen læringsstrategi. De stiller til rådighet et sett verktøy egnet til å løse faglige problemer utenfor programmet. Blant de kontekstfrie verktøyene finner vi programvare som tekstbehandlere, regneark, tegneprogram osv…. Utvalget av slik standard programvare er stor. Det finnes store komplekse verktøy som er skrevet for profesjonell bruk. Eksempler på dette kan være Photoshop, Framemaker og GoLive fra Adobe samt Director og Dreamweaver fra Macromedia. I den andre enden av spekteret finnes det mye anvendelig programvare fra små utviklere som f.eks. Tom Benders Tex-Edit og PageSpinner fra Optima Systems.
Hva som egner seg best må man vurdere i hvert enkelt tilfelle. De store kommersielle verktøyene er dyre i innkjøp, og er ofte så komplekse å bruke at de krever en del opplæring, både av lærere og elever. Ofte krever de også kraftige maskiner for å gi akseptabel ytelse. Programvaren fra de mindre utviklerne er ofte mer fokusert og enklere i sin oppbygging. Dessuten koster de vesentlig mindre i innkjøp. Siden de er mindre omfattende er de også enklere å skaffe seg oversikt over. Ofte vil en skole være tjent med å bruke disse verktøyene. Det blir billigere for skolen. Det følger også en del programvare av denne typen med maskiner når man kjøper dem. TextEdit som følger med Macintosh-maskinene fra Apple inneholder det meste av det man trenger for å drive tekstbehandling i skolen. Det finnes også et “mellomskikt” av programvare som ligger midt mellom funksjonaliteten til de store, komplekse og dyre programpakkene, og de små, enkle og billige løsningene. Dokumentbehandleren Pages kan være et eksempel på et slikt.
Teksthåndtering
Det finnes mange program som er lagd for håndtering av tekst. Tekstbehandling er det som nevnes oftest, men det finnes også andre programtyper. De vanligste er disposisjonsverktøy, tekstanalyseverktøy og såkalte DTP (Desktop Publishing) pakker. Disposisjonsverktøy er lagd for å hjelpe en til å utvikle en ide. Tekstanalyseverktøy er lagd for å ta tak i en ferdig tekst og analysere den, mens DTP pakker er utviklet for å lage pene trykksaker. Slik sett er DTP uinteressant i forbindelse med utvikling av en tekst fra ide til ferdig produkt. Imidlertid kan det være motiverende å kunne lage profesjonelt utseende tekster, f.eks. i forbindelse med skoleaviser og lignende.
En fornuftig bruk av disse verktøyene vil være å utvikle (gjerne over flere dager og i samarbeid med medelever/lærer) en disposisjon ved hjelp av et disposisjonsverktøy, skrive teksten ferdig med en tekstbehandler, og så analysere den med et tekstanalyseverktøy. Til slutt kan man så evt. presentere teksten med et DTP program.
Disposisjonsverktøy er bygd over 2 metaforer - enten er de hierarkiske, eller så utvikler de ideen som et 2 eller 3-dimensjonalt kart. Man kan så notere ned punkter etter hvert som man kommer på dem, og siden organisere dem slik man vil. Dette gjør det enklere å arbeide med disposisjoner, og utvikle en tekst punktvis over tid. I tillegg kan en del elever synes det er enklere å arbeide med en ide når de kan se den utlagt grafisk. Eksempelet som er vist her er programmet NovaMind fra NovaMind Software Inc.
Når ideen er gjennomarbeidet vil det være på tide å begynne å skrive teksten. Det gjør man vanligvis i et tekstbehandlingsprogram. Det er et program som er skrevet for å skrive og endre tekster. Disse kan være av forskjellig kompleksitet, fra de enkleste editorer med begrensede muligheter for ting som søk og bytt, layout o.l., til store komplekse program med nært sagt uendelige muligheter. For vanlig skriving vil normalt en noe utvidet teksteditor gjøre nytten. Det kan være et poeng å bruke enkle program som gjør den jobben de er lagd for, og ikke store komplekse systemer som krever lang tids tilvenning. Elevene vil i løpet av skoledagen møte mange forskjellige program og man har ikke ressurser til å sette av tid til opplæring i å bruke programmene. Dette er i direkte kontrast til næringslivet, der man gjerne bruker noen få program og de ansatte blir sendt på kurs for å lære å bruke dem. Jo enklere programmene er, jo mindre tid vil man bruke til opplæring i systemene, og dermed får man mer tid til “autentisk læring”.
En tekstbehandler gjør det enklere å arbeide med en tekst over lenger tid. Man kan endre og oppdatere teksten fortløpende uten å være bundet til de fysiske begrensningene som papir og blyant legger på oss. Bl.a. vil tekstskriving med papir og penn i stor grad for de fleste være lineær, noe som egentlig ikke er en god måte å arbeide med tekst på. Ved bruk av tekstbehandlng vil det bli lettere å utvikle en tekst i en dialog med andre elever og evt. med læreren. Undersøkelser har vist at bruk av tekstbehandling i skolen fører til økt skriveaktivitet hos elevene til tross for at man har dårlig tatstaturtrening. Ved bruk av tekstbehandlere forsvinner hemninger som kommer av f.eks. dårlig håndskrift og evt. motoriske problemer. Dette at man er istand til å endre noe man har skrevet, uten å måtte skrive alt på nytt øker skrivegleden og fokuserer på alternative måter å skrive på. En annen ting er at tekster man skriver elektronisk lett blir mer offentlige, fordi alle som går forbi kan se hva en skriver. Dermed blir skriveprosessen mer “demokratisk”. Elevene vil derfor lettere kunne samarbeide om en tekst, man kan lettere få innspill fra andre.
Det finnes også teksteditorer som lar elevene jobbe samtidig på samme dokument slik at de som jobber på dokumentet ser alle de endringer som de andre gjør i sanntid. Man deler altså et dokument og kan gjøre endringer samtidig. Disse verktøyene inneholder også et diskusjonsmodus slik at man kan diskutere de endringene man planlegger å gjøre. Et eksempel på en slik editor er SubEthaEdit fra det tyske firmaet TheCodingMonkeys.
Et problem hvis man bruker en for avansert tekstbehandler med alt for mange muligheter er at man bruker tiden til alt annet enn å skrive. Man bruker mye tid til å få overskriftene til å se pene ut. Man legger inn illustrasjoner og bruker masse tid som man egentlig skulle brukt til å skrive til ting som egentlig er uvesentlig for skriveprosessen. Derfor bør man bruke en enkel tekstbehandler som får elevene til å fokusere på skrivingen. Så+ får man heller flytte den teksten man har skrevet over til et annet verktøy og bruke litt tid på layout og illustrasjoner til slutt.
Tekstbehandlere kan brukes av alle som har et behov for å skrive noe, uansett alder, og er sannsynligvis, ved siden av en web-browser, den mest benyttede programvaretypen man finner. Den brukergruppen man finner i skolen vil ha svært forskjellige behov i forhold til næringslivet. Hele brukergruppen er i det hele tatt svært lite ensartet, og det kan være vanskelig å beskrive en tekstbehandler som vil passe til hele denne gruppen (fra 1. klasse i grunnskolen til 3 klasse v.g.skole). Dette problemet har tidligere vært forsøkt løst ved å lage spesielle tekstbehandlere tilpasset skolen, evt. spesielle elevgrupper. Dette er ikke noen god løsning på problemet for alle elever. En bedre løsning vil være å finne et program som er enkelt å bruke og har den funksjonaliteten man trenger i utgangspunktet. Dette programmet bør oppføre seg på en så standardisert måte som mulig slik at man lett kan gå til et mer avansert vertøy når (og hvis) behovet melder seg. Det er også viktig at dataformatet programmet bruker kan leses av andre program slik at man ikke “mister” ting man har skrevet hvis man siden skifter program. Det er i det hele tatt viktig å fokusere på bruk av tekstbehandling, og ikke lære bort operasjonell kunnskap om en enkelt tekstbehandler. I matematikktimene lærer man å bruke en kalkulator, ikke å bruke en kalkulator fra en spesiell leverandør. Slik skal det også være når man skriver. Skjermbildet under er hentet fra programmet “Tex-Edit Plus” fra Tom Bender. Dette er en enkel tekstbehandler med en del tilleggsfunksjonalitet som kan være bra å ha i noen tilfeller. F.eks. kan programmet lese teksten du har skrevet, slik at du kan høre det du har skrevet. Dette kan være en bra funksjon å ha når man skal lese korrektur. Programmet distribueres som såkalt “Shareware” og er derfor svært billig. Det mangler imidlertid et disposisjonsverktøy og kan heller ikke sjekke stavefeil.
Andre funksjoner man kan finne i tekstbehandlere er enkle tekstanalysemuligheter. De fleste tekstbehandlere har idag muligheten for å sjekke stavefeil. Det finnes også frittstående program som kan sjekke stavefeil i dokumenter laget i andre program. Vanligvis gjøres dette ved at man, etter at man har skrevet ferdig, ber om at teksten blir sjekket for skrivefeil. Noen tekstbehandlere har også muligheten for å sjekke stavefeil interaktivt, dvs. mens man skriver. Man får da melding umiddelbart etter at man har skrevet noe som ikke finnes i tekstbehandlerens ordliste. Dette kan distrahere den som skriver, men er meget effektivt for å luke ut feil som skyldes dårlig tastaturtrening. Ofte vil det også være effektivt at man blir gjort oppmerksom på feilen idet man gjør den, slik at man direkte ser feilen i den sammenhengen den ble skrevet. For å få tilgang på andre analysefunksjoner må man ofte bruke egne program som analyserer teksten. Da kan man få opplysninger om gjennomsnittlig ord- og setningslengde, lengste og korteste ord/setning, om man bruker mange fremmedord, om man har en tendens til å bruke samme ordet mange ganger o.l. Ofte kan man be om å få se et ord i sammenheng. Da vil man f.eks få en oversikt over alle setninger der dette ordet forekommer. Ordet kan f.eks. være sentrert på linja, slik at det blir lett å sammenligne hvordan ordet brukes i setningene. Hvis man bruker et ord svært ofte er det mulig å få forslag til synonymer. Dette siste er også vanligvis mulig direkte i tekstbehandlingsprogrammet.
I tekstdokumenter kan man også lime inn grafikk, kommentarer, lyd og video. Dette kan være et poeng som en motivasjonsfaktor i arbeidet med teksten, men man bør prøve å unngå at elevene bruker for mye tid på slikt under skriveprosessen. Skriveprosessen blir da delt opp i (minst) 3 faser - planlegging, gjennomføring og presentasjon. Det er viktig at det er de 2 første fasene som prioriteres.
I dagens datasystemer er mulighetene enorme, og det som tidligere var tekstbehandling kan lett endre seg fra behandling av ren tekst til behandling av komplekse dokumenter bestående av mange datatyper. Spesielt muligheten til å lime inn muntlige og skriftlige kommentarer uten å endre på den teksten som eleven har skrevet inn er en funksjonalitet som man kan utnytte i pedagogisk bruk av tekstbehandling.
Krav til tekstbehandler for bruk i skolen.
Tekstbehandlere finnes i alle avskygninger, fra de aller enkleste (som ofte er små, billige og raske, og med begrenset funksjonalitet) til store mastodonter som inneholder all mulig nyttig og unyttig funksjonalitet. Man kan prøve å sette opp et sett med krav for hvordan en tekstbehandler for bruk i skolen skal være. Dette er selvfølgelig ikke absolutte krav. Det er ikke mulig å fange opp alle de forskjellige situasjonene man kan treffe på i skolen med forskjellige elevgrupper og de forskjellige behovene disse kan ha. Noen generelle krav kan man imidlertid forsøke å sette opp.
Robust.
Programmet må tåle å bli brukt. Man skal ikke risikere å miste det man har gjort. Må tåle uvante brukere. Dette kravet dekkes av de aller fleste kommersielle tekstbehandlingspakker som finnes på markedet.
Lav inngangsterskel.
Det må være enkelt å komme i gang. De fleste oppfyller også dette kravet.
Enkelt brukergrensesnitt.
Programmet må være enkelt å bruke. Det er bedre med få, godt gjennomtenkte, funksjoner enn en mengde kryptiske muligheter. Hva som er et enkelt brukergrensesnitt for en gitt bruker finnes det imidlertid ingen fasit for. Se forøvrig det tidligere kapittelet om brukervennlighet.
Mest mulig selvinstruerende.
De valg man kan gjøre må stå på skjermen. Evt kan man velge dem bort. Det skal ikke være nødvendig å skulle måtte bla opp i en manual til stadighet.
Dataformat
Programmet skal produsere datafiler som man kan flytte til andre systemer. Det er ikke gitt at elever bruker de samme programmene hjemme som på skolen, og det må være mulig for dem å flytte dokumentene mellom skole og hjem for å jobbe med dem uten at de må investere i ny programvare. Programmet må også håndtere standard dataformater slik at man kan flytte ting mellom applikasjoner, f.eks. gjøre ideprosessering i et program som er dedikert for dette, og så flytte sin disposisjon inn i tekstbehandleren for å jobbe videre med den der.
Er bruk av en tekstbehandler bare positivt?
Man skal ikke stikke under en stol at det også finnes ulemper ved bruk av tekstbehandling. Bl.a. er skjermen liten og man ser bare et lite utsnitt av teksten. Dette fører til at det kan være vanskelig å få et helhetsbilde av den teksten man arbeider med. Dette kan være både positivt og negativt - det blir lettere å fokusere på detaljer, men det kan være vanskeligere å holde oversikten og å se de store linjene. Når man arbeider på papir strør man gjerne papir utover skrivebordet sitt og kan skaffe seg en overikt over det man jobber med. Dette er ikke mulig med en elektronisk tekst. Det er også vanskelig å lese tekst på en skjerm. Skjermene har gjerne en dårlig oppløsning og ofte er teksten liten. Dette fører til økte mikrobevegelser i øynene, og dermed til tretthet. Man har også stråling fra en skjerm. Man sitter og ser inn i en lyskilde. Dette gjelder både for CRT-skjermer og for skjermer basert på LCD-teknologi. Ofte kjøper man billige maskiner på en skole. En av de områdene der leverandørene kan spare penger er ved å levere en relativt dårlig skjerm, slik at de skjermene man sitter foran på skolen ofte har en relativt lav oppfriskningsrate, noe som igjen fører til tretthet og i verste fall hodepine. I tillegg er det vanskelig å variere arbeidsstillingen når man sitter foran en datamaskin..
Hva egner tekstbehandling seg til?
Verktøy for teksthåndtering er godt egnet til å:
- kladde med.
- man kan skrive ned momenter i den rekkefølge de kommer for å redigere dem siden.
- omforme kladder til ferdige produkter.
- lage disposisjoner.
- redigere sine ideer i henhold til disposisjonen.
- samarbeide
- flere kan samarbeide om tekster, enten over nettverk, eller sammen på samme maskin
- tilvenne seg gode skrivevaner
- lære å se på en tekst som noe dynamisk, noe som utvikles over tid
- skjønne at å skrive ikke er en lineær prosess som begynner på et tidspunkt og slutter på et annet.
Tekstbehandling bør brukes til å skrive selvstendige tekster som f.eks. særoppgaver, rapporter og stiler, og bør derfor brukes i alle fag der man har behov for å produsere egne tekster.
Hvorfor skal vi bruke tekstbehandling?
Å bruke tekstbehandling letter skriveprosessen og øker skrivegleden. Man kan notere ned strøtanker og redigere dem senere, kanskje under veiledning og i samarbeid med andre elever.
Det er vanskelig å gi noe kategorisk svar på hvor tidlig man kan begynne å bruke tekstbehandling. Dette er veldig individuelt og vil variere fra elev til elev. Teknisk sett er det ikke vanskelig for barn langt nede i barneskolen å håndtere en tekstbehandler. Hvor tidlig man skal begynne er en pedagogisk og ikke en teknisk utfordring.
Hypertekst
En annen, og mer spesiell håndtering av tekst er det som kalles hypertekst. Ideen ble introdusert for over 60 år siden. Konseptet ble første gang nevnt i en artikkel skrevet av Vannevar Bush i bladet “The Atlantic Monthly” i 1945. Ordet "Hypertext" ble brukt for første gang for ca. 40 år siden da Ted (Theodore) Nelson brukte det i 1965 i forbindelse med spesifiseringen av systemet “Xanadu”. En annen viktig person i denne sammenhengen er Douglas Engelbart. Engelbart var en av de første som undersøkte muligheten for å implementere Vannevar Bush’s idéer. Han startet sitt arbeide i 1962 og hadde utviklet en prototype i 1968. Han var den første som benyttet ting som mus, vindussystemer, telekonferanser og elektronisk post. Hans system “Augment” innholdt muligheten for å lage kryssreferanse-lenker, og å ekspandere og trekke sammen data. Systemet ble benyttet av det amerikanske luftvåpen. Det inneholdt muligheten for å sette "filter" som beskrev i hvor stor detalj man ønsket å se data. På mange måter er det vi idag kjenner som “world wide web” en praktisk implementasjon av Ted Nelsons “Xanadu” selv om det ikke benytter Nelsons tenkte infrastruktur.
Opprinnelig ble begrepet hypertekst brukt om en ikke-lineær tekst. Hypertekst er et forsøk på å unngå bokas sekvensielle tekststruktur. Ideen er at en tekst skal kunne ekspandere etter hvert som man leser den. I tillegg er HyperTekst en måte å strukturere (primært tekstlige) data på, samt en tekst som påvirkes av den som leser den. Dette betyr at man må aktivt arbeide med teksten og ta beslutninger etter hvert som man leser. Kort sagt prøver man å utnytte datamaskinas egenskaper ved å få til tekster som oppfordrer til interaktivitet, involvering, ikke-sekvensialitet: I tillegg vil man utnytte datamaskinas store kapasitet for datalagring. Etter hvert er begrepet utvidet til å gjelde andre ting enn bare tekst, man snakker gjerne om hypermedia. I et hypermediasystem finner man flere typer data. Det kan her være snakk om tekster, statisk grafikk, animasjoner, videosekvenser m.m.
Hypertekst brukes idag gjerne når man skal presentere et stoffområde. Vi kjenner bruken av dette fra internett og fra en del CD-ROM’er som er utviklet for skolebruk.
HyperTekst/HyperMedia bygger på tanken omkring noder i et nettverk som er knyttet sammen av lenker. Disse lenkene kan lages når systemet opprettes, eller også opprettes av elevene når de bruker systemet. Ofte er hjelpesystemer i programpakker utformet slik. Hypertekstsystemer er svært aktuelle for bruk i skolen. Det egner seg svært godt for opp-slagsverk, samtidig som det er mulig å bruke dem til utvikling av pedagogisk programvare.
Enkelte tekstbehandlere har muligheten til å utvikle hypertekststrukturer ved å knytte referanser, både innen et dokument og til eksterne dokumenter, til ord i teksten. Å lage hypertekstdokumenter er absolutt en aktivitet som elever bør kunne utføre.
Tallbehandling
Regneark
Et regneark er et mer spesielt verktøy enn en tekstbehandler i den forstand at det ikke passer inn i alle fag i skolen. Et regneark er et verktøy som er lagd for å behandle tall, og passer derfor til bruk i fag som behandler matematikk og økonomi. Også i større prosjekter der det er behov for å holde oversikt over ressurser, vil et regneark kunne være til god hjelp.
Regneark kan også (som alle andre program) bruke forskjellige metaforer. Den vanligste (som stammer fra programmet Visicalc som først ble utviklet av Daniel Bricklin og Bob Frankston) er regnskapsboken. De aller fleste regneark bruker denne metaforen. Her deles skjermen opp i celler. Disse har et navn og et innhold. Innholdet kan være tall, tekst eller formler.
Eks. (Regnearkmodulen i AppleWorks):
I cellene A1, A3, A4, A5, A6 og A8 ligger det tekster, mens cellene B3, B4, B5 og B6 ligger det tall. I cellen B8 ligger det en formel. Hvordan denne formelen ser ut er litt avhengig av regnearket. For AppleWorks tilfelle er formelen =SUM(B3..B6).
Litt større eksempel:
- Det ligger tekster i A1, A3, A4, A5, A6, A9, A10, A11, B1, C1, D1, E1.
- Det ligger tall i B3, B4, B5, B6, C3, C4, C5, C6.
- Det ligger formler i D3, D4, D5, D6, E3, E4, E5, E6, B9, B10 og B11.
Det vi ser på skjermen vil bare være en liten del av hele arket. Vi kan tenke oss at regnearket er et stort ark fullt med celler, og at skjermen er et vindu inn mot denne verdenen der vi hele tida bare kan se en liten del av regnearket. Hvor store disse regnearkene kan være varierer fra program til program.
For å kunne få større oversikt over et regneark, vil ofte skjermen kunne splittes opp i flere deler, slik at vi kan se på flere deler av regnearket samtidig.
Et eksempel på grafisk presentasjon av et tallmateriale (tallene er fiktive - dette er bare et eksempel på bruk av regneark til grafisk framstilling.)
Så et eksempel på en illustrasjon av en brøk der man viser utviklingen av brøkens størrelse når nevneren øker.
Denne regnskapsbokmetaforen fungerer godt i næringslivet der det nettopp er tabulariske beregninger som dominerer. Disse arkene gir en god oversikt over regnskap og databaser. De egner seg også svært godt til å sette opp statistiske beregninger for gjennomsnitt, standardavvik o.l…I skolefag der dette er viktig vil slike regneark kunne fungere bra. De blir da rene verktøy (som en avansert programmerbar kalkulator) som man bruker når man har bruk for å gjøre mange, kanskje kompliserte beregninger.
Hvis poenget derimot er å lære matematikk og vise matematiske sammenhenger behøver imidlertid ikke dette fungere så bra fordi all matematikken gjemmes i formlene som ikke er synlige. For mange vil da et regneark bli noe mystisk der man putter inn noen tall i noen kolonner og så dukker resultatet opp i noen andre kolonner. Til bruk i matematikkundervisningen vil kanskje en annen metafor passe bedre.
Regneark egner seg godt som hjelpemiddel både for elever og lærere. En lærer kan bruke regneark for å regne ut karakterer, lage fraværsoversikter, lage grafiske fremstillinger av talldata som kan deles ut, evt presenteres på overhead osv… En elev kan bl.a. bruke det som et visualiseringsverktøy, til å løse ligninger, til statistikk osv… Alle fag der man arbeider med tall kan utnytte regnearket. Dermed hører det naturlig hjemme først og fremst i fag som økonomi og samfunnsfag der budsjetter, regnskap og statistikk er viktige ingredienser. Ofte vil det være snakk om å bruke ferdige ark som andre har laget. Alle matematiske sammenhenger er da ferdige, og man setter da bare inn de verdiene man har for å se resultatene. Da benyttes regnearket som et rent verktøy, slik som man ofte ser det i næringslivet. Det er denne bruken av regneark f.eks. banker gjør når de f.eks. ser på hvilke konsekvenser opptak av et lån vil ha for en kunde. Et annet eksempel på denne typen bruk av regneark er når forsikringsselskap setter opp en oversikt over en kundes forsikringsdekning.
Bruken av slike ferdige ark legges selvfølgelig til de timene der dette har relevans. Hvis det derimot er snakk om å lære å sette opp et regneark selv blir det mer en vurderingssak hvor dette hører hjemme. De bakenforliggende formlene som styrer regnearket hører ofte hjemme i økonomi- og matematikktimer. Opplæring i oppsett av regneark bør gjøres i forbindelse med et fag der elevene faktisk har bruk for å sette opp et regneark de så vil få bruk for siden. Da vil opplæringen få en større relevans for eleven, og dermed bli mer motiverende. Et regneark er ikke spesielt vanskelig å lære seg å bruke. Det kan ta litt tid å skaffe seg oversikt over de formlene som er innebygd, men hvordan man legger disse inn i en celle og hvordan man lager referanser til andre celler, evt. til celler i andre regneark er svært standardisert og har vært det siden Visicalc-tiden. Dette er normalt ikke mye vanskeligere enn å operere en tekstbehandler.
Hvorfor skal vi bruke regneark?
Regnearket som sådan er bare interessant for en liten del av elevene. Hvis det imidlertid brukes for å visualisere tallmateriale vil det ha en mer generell interesse å kunne litt om det.
Fordelene ved bruk av regneark er mange. Det kan frigjøre tid som kan brukes til andre, mer fagrelevante aktiviteter. Det muliggjør nye elevaktiviteter og gir oss muligheten til å undervise på nye områder. En av de store fordelene ved bruk av regneark er at det gjør det enklere å se på såkalte WHAT IF situasjoner. Det betyr at man kan sette opp et regneark som gjør en beregning på basis av noen forutsetninger, og så se på hva som skjer hvis man gjør endringer i disse forutsetningene. Dermed kan man f.eks. bruke dette som et utgangspunkt for en klassediskusjon osv…
Hva skal vi bruke et regneark til?
I økonomiundervisning bør man bruke regneark i regnskap og budsjettering. Dette vil avlaste elevene som slipper å sitte og gjøre en hel mengde enkel tallregning, og som dermed kan bruke mer tid på selve økonomifaget. Man får mer tid til "autentisk læring". I vanlig matematikkundervisning vil også regnearket kunne brukes. Noen eksempler kan være statistikk, løsning av likninger og matriseregning. Dette er alle eksempler fra v.g. skole, men regnearket kan også benyttes i lavere skoleslag. Et forsøk som er gjennomført i England (Heppel 1986) dreide seg om bruk av regneark for å hjelpe til i forståelsen av forholdstall for 6- og 7-åringer. Regnearket var da satt opp på forhånd, men elevene fyllte inn sine egne tallverdier. Resultatene regnearket viste ble så brukt som utgangspunkt for en diskusjon mellom elevene og læreren. Dette indikerer at bruk av regneark ikke behøver å være forbeholdt eldre elever.
Hvilket regneark skal vi bruke?
Det spiller mindre rolle hvilket regnearkprogram man bruker. Det finnes flere, både komersielle og shareware-varianter. Man må forsikre seg om at arket inneholder de funksjonene man trenger. Samtidig må man vurdere andre sider ved programmet som brukervennlighet, om det illustrer ting slik man ønsker, hastighet på maskintypen man bruker osv… De fleste regneark oppfører seg ganske likt, slik at om man lærer å bruke det ene eller det andre egentlig er uinteressant.
Hvilke andre standardprogram finnes
Så langt har vi sett på program for å behandle tekst og tall. Det finnes mange andre programvarekategorier, men de to som er omtalt er nok de mest anvendte i skolen. Det finnes databaseprogram som FileMaker og Access, men disse har relativt begrenset nytteverdi i vanlig undervisning. For IT-faget er databaser interessante i og med at det er en sentral del innenfor systemutviklingsfaget i v.g.skole. For andre fag vil bruk av databaser ofte begrense seg til oppslag i leksikon o.l. Å utvikle egne databaser er lite relevant i de fleste fag. Grafikkprogram er en annen programvarekategori det kan være aktuelt å bruke. Hva man vil bruke her er avhengig av hva man skal gjøre med grafikken. Hvis man skal organisere bilder vil et program som Google Picasa eller iPhoto gjøre jobben. I disse programmene kan man også gjøre enkel bildemanipulering som å fjerne røde øyne, justere fargeinnhold osv…
Skal man lage egne tegninger må man ha et tegneprogram som f.eks. Rita eller iDraw. I denne kategorien finnes det svært mye god shareware.
Skal man manipulere bilder profoesjonelt kommer man ikke utenfor Adobe Photoshop. Et sharewareprogram som også egner seg godt til dette er Graphic Converter fra Lemke Software. Den store pedagogiske gevinsten med å bruke slike verktøy ligger antagelig først og fremst i motivasjon. Mange elever som kommer til kort innen skriving og tradisjonelle skolefag kan ha kreative evner innen grafikk som kan komme til uttrykk gjennom bruk av slik programvare.
Mange synes det kan være praktisk å bruke presentasjonsverktøy som Microsoft PowerPoint eller Keynote til å lage presentasjoner. Slike presentasjoner har en tendens til å bli svært rigide og sekvensielle. Dermed er det lett å fylle på med noen effekter for å “sprite opp” presentasjonen noe, med den konsekvens at budskapet forsvinner i alle effektene. Hvis man velger å lage presentasjoner med et slikt verktøy skal man være oppmerksom på disse problemene. Det finnes en del forskere som mener at bruken av presentasjonsverktøy har redusert effekten av presentasjonene og desimert innholdet i dem. En av de største kritikerne av denne typen program er Edward Tufte, kanskje verdens største ekspert på visualisering av data.
Det finnes imidlertid også andre måter å presentere på som ikke er så lineære. Felles for dem er at de krever litt mer tid å sette seg inn i. En presentasjon kan f.eks. lages som en web-side som enten legges ut på nettet, eller som kan kjøres lokalt på presentererens maskin.
En annen type verktøy som kan være aktuelle å bruke er verktøy for å lage multimedia. Da kommer vi inn på programkategorier som enkle skriptingspråk som SuperCard eller Revolution, animasjonsverktøy som Macromedia Flash eller Director, videoverktøy som iMovie, Totally Hip Softwares LiveStage og BoinX iStopMotion. Disse verktøyene og bruken av dem kommer vi tilbake til senere i boken.
Neste artikkel
Loading title