DANCE MOVIES: TWO DECADES OF STEREOTYPIC FILMIC GAZE

Abstract

SAMMENDRAG

Dans har en bevisst eller ubevisst appell til sitt publikum. Den utøves neppe for sin egen skyld, men den dyrkes alltid bevisst for å tjene sosiale, religiøse og estetiske funksjoner ... (Enem, 1975:68).

Denne avhandlingen undersøker og forsøker å kritisere filmsjangeren dansefilm, også kjent som dansefilm eller screen dance, samt stereotypiene i handlingen i de fleste dansefilmer som omfattes av denne studien. Studien forsøker å identifisere problemene og foreslå mulige løsninger. Forskningen fokuserer på de repeterende dramatiske plottene, også kalt "det stereotype blikket", som er utbredt i handlingen i dansefilmene som er valgt ut som casestudier. Studien fokuserer på tilbakevendende temaer som dansebattles, konkurranser, underdogens triumf, sammensmelting av dansestiler, unike karakteristikker, klasseforskjeller, mannlige blikk og stereotyp kostymering, som alle utgjør det stereotype blikket i dansefilmer. Hovedmålene med denne studien er å identifisere det stereotype blikket i de utvalgte dansefilmene, undersøke effekten av det stereotype blikket i de utvalgte dansefilmene og foreslå fordelene ved å skape nye og kreative historier i fremtidige dansefilmer. Casestudien i denne forskningen omfatter dansefilmer produsert mellom 2000 og 2020, gjennom en mixed methods-tilnærming som tok i bruk kvantitative og kvalitative forskningsteknikker med en modifisert og tilpasningsdyktig bruk av tematisk analyse. De stereotype plottene og høydepunktet har bidratt til dansefilmsjangerens stadige fremgang og påfølgende tilbakegang de siste 20 årene. Ifølge forskningen er det stereotype blikket et utbredt element i dansefilmer, og de viktigste effektene er at det forsterker fordommer og skadelige normer. Anbefalingen vil være å utvikle kreative plottlinjer i fremtidige dansefilmer, noe som bør bety en positiv overgang for sjangeren fra avhengighet av sensasjonalisme og overdrevet drama til å bruke dansekunsten i historiefortellingen på mer kreative måter for å tjene andre nyttige formål som kulturelle, religiøse, rituelle, terapeutiske og andre sosiale formål med dans i filmer. Til slutt er det viktig å påpeke at forskerens utgangspunkt for denne masteroppgaven er et ønske om å gjøre en forskjell og utforske muligheter for endring i dansefilmbransjen. Forskeren har en agenda om å identifisere dansefilmenes stereotype plott, men ulike holdninger til forskningsfokuset blir også utforsket i oppgaven, i tillegg til anbefalinger og forslag til dansefilmskapere for fremtidig bruk.

ABSTRACT

Dance has a conscious or unconscious appeal to its audience. It is hardly indulged for its own sake but it is always consciously cultivated to serve social, religious and aesthetic functions… (Enem, 1975:68)

This thesis examines and attempts a critique of the film genre of dance movies otherwise known as dance films or screen dance, as well as the stereotypes in the storyline of most dance movies within the scope of this study. The study tries to identify the problems and suggest possible solutions. The scope of the research centres on the repetitive dramatic plots also referred to as the ‘stereotypical gaze’, prevalent in the storylines of the dance movies selected as case studies. The study brings into focus recurrent themes such as dance battles, competitions, the triumph of the underdog, the merging of dance styles, unique characterizations, class differences, male gaze and stereotypic costuming, all of which constitute the stereotypic gaze in dance films. Identifying the stereotypic gaze in the selected dance movies, investigating the impact of the stereotypic gaze in the selected dance films and suggesting the benefits of creating new and creative storylines in future dance movies are the main objectives of this study. The case study utilised in this research comprises dance films produced between 2000 and 2020, through a mixed methods approach that adopted quantitative and qualitative research techniques with a modified and adaptable use of thematic analysis. The stereotypical plots and the high point have contributed to the steady rise and subsequent decline of the dance film genre over the last 20 years. According to the research, the stereotypic gaze is a prevalent element in dance films and its major effects are reinforcement of biases and harmful norms. The recommendation will be the development of creative plotlines in future dance films which should signify a positive transition of the genre from dependence on sensationalism and exaggerated drama to utilising the art of dance in storytelling in more creative ways to serve other useful purposes like cultural, religious, ritual, therapeutic and other social relevance of dance in films. Lastly, it is important to state that the researcher’s position for this Master’s Thesis is wanting to make a difference and explore ways of change in the dance film industry. The researcher has an agenda to identify the stereotypical plots of the dance films, however, different attitudes towards the research focus are also explored in the thesis as well as recommendations and suggestions to dance film-makers for future use.