Samhandlingsvakuum og strukturelle hull: Opplevelse av pågripelse og varetekt fra fangers pårørende

Abstract

Å være pårørende til noen som pågripes og settes i varetekt, har betydelige negative effekter på livskvalitet og helse. Hensynet til pårørende er også noe som ikke vektlegges i politiutdanningen. Artikkelen utforsker opplevelser og erfaringer på bakgrunn av ti dybdeintervjuer av pårørende av pågrepne og syv dybdeintervjuer av ansatte i politiet. Analysen har resultert i tre hovedtemaer: (1) Pårørende settes til side heller enn å hensyntas under pågripelse fordi effektiv pågripelse og beskyttelse av bevis prioriteres, (2) informasjon til de pårørende begrenses ved både pågripelse og varetekt på grunn av muligheten for at pårørende kan ha vært medvirkende, og (3) barna er særlig utsatt som pårørende fordi de kan oppleve pågripelse som brutal, når de ikke får kontakt med den innsatte forelderen, og da situasjonen er vanskelig å forstå. På bakgrunn av sosial-interaksjonisme som perspektiv konkluderer vi med at de pårørende befinner seg i et «samhandlingsvakuum» uten en legitim rolle i samhandlingsparet politi–mistenkt. Når vi ser på pågripelse/fengsling som institusjonalisert samhandlingstype (struktur), forblir de pårørende i «strukturelle hull» med mindre det utvikles rutiner for bredere deltakelse. Begrepene samhandlingsvakuum og strukturelle hull kan ha relevans for andre «left behinds» i samfunnet og verktøy for konkret arbeid for mer inkluderende samfunn.

Interaction Vacuum and Structural Gaps: Experience of arrest and detention by prisoners’ next-of-kin

Samhandlingsvakuum og strukturelle hull: Opplevelse av pågripelse og varetekt fra fangers pårørende