Midlertidig fysisk tiltak som virkemiddel for å fremme gange i små norske byer

Abstract

Gange som transportmiddel blir stadig mer aktuelt i diskusjoner om byutvikling – og bytransport. I 2012 utga Statens vegvesen Nasjonal gåstrategi med to hovedmål: det skal være attraktivt å gå for alle, og flere skal gå mer. En økning i andelen som går kan bidra til en rekke fordeler, som redusert bilbruk, mindre trafikk og utslipp, forbedret folkehelse, mer attraktive og livlige byer samt økt sosial interaksjon. For å øke andelen gående i våre byer er det viktig å skape områder og gater som er mer gangvennlige.

Internasjonal forskningslitteratur er tydelig på at det finnes en klar sammenheng mellom gange og kvaliteter ved de fysiske omgivelsene, hva folk opplever som attraktivt og hva som skal til for at flere skal gå mer. Dette innebærer at omgivelsene våre og måten vi opplever dem på påvirker våre valg om hvor vi går og hvor vi ønsker å tilbringe tid.

Det meste av eksisterende forskning om hvordan areal – og transportutvikling påvirker klimavennlighet og attraktivitet baseres i hovedsak på større byer. Selv om vi kan lære mye fra denne forskningen er det behov for flere studier som er direkte rettet mot mindre byer. Dette viser at det mangler vesentlig kunnskap knyttet til hvordan planlegge for gange i små og mellomstore byer, og hvordan vi kan gjøre miljøvennlige transportmiddel mer konkurransedyktig. Små byer kjennetegnes ofte av korte avstander i og rundt sentrum, som gir et betydelig potensial for å fremme gange, likevel er bilen dominerende på hverdagsreiser. Gjennom å legge til rette for attraktive og trygge omgivelser for fotgjengere finnes et stort potensial for å få flere til å gå mer.

Masteroppgaven er utarbeidet som del av forskningsprosjektet WALKMORE som skal utvikle kunnskap om hvordan man kan planlegge og utvikle små norske byer (10 000 – 15 000 innbyggere) på måter som bidrar til at opplevelsen av å gå blir bedre og at flere går mer.

For små byer kan administrative og økonomiske ressurser også være en begrensning. Midlertidige fysiske tiltak, også kalt ‘taktisk urbanisme’, er et begrep som har dukket opp på senere år, og har blitt et nyttig verktøy som kan bidra til å forbedre samfunn uten å ta store risikoer. Slike tiltak er enkle, billige og kan gi mindre byer med begrensende ressurser mulighet til å eksperimentere og prøve ut ideer og tiltak på en kostnadseffektiv måte.

For å bidra med ny empiri til dette feltet tar oppgaven utgangspunkt i problemstillingen: Hvordan kan midlertidig fysisk tiltak være et virkemiddel for å fremme gange i små norske byer?

Gjennom arbeidet med masteroppgaven har vi også utforsket metoder som kan være nyttige elementer knyttet til gjennomføring av midlertidig fysisk tiltak, og for å kunne evaluere effekten av det. En kartlegging av gangvennligheten ble blant annet gjennomført i utvalgt caseområde for å finne aktuelt sted for gjennomføring av midlertidig fysisk tiltak.

Kort oppsummert gir resultatene i vår studie faktisk empiri fra en konkret situasjon om hvordan midlertidig fysisk tiltak kan være et virkemiddel for å fremme gange. Informasjon innhentet gjennom intervjuer og observasjoner antyder at et slik tiltak kan bidra til å forbedre opplevelsen av å gå og bruken av et område, ved å øke attraktiviteten i de fysiske omgivelsene. Selv om det vil være vanskelig å trekke konklusjoner basert på et generelt nivå da byer og områder har ulik kontekst, kan vår forskning bidra til mer kunnskap og forståelse over tid. Masteroppgaven avdekker også muligheter og utfordringer knyttet til midlertidig fysisk tiltak for å fremme gange, basert både på egne erfaringer og et overordnet samfunnsnivå.

Gjennom bruk av ulike metoder i masteroppgaven og gjennomføring av midlertidig tiltak, mener vi at funnene i oppgaven vil kunne være til inspirasjon for å fremme gange. Funnene peker mot betydningen av å vurdere midlertidige fysiske tiltak som en effektiv strategi for å fremme gange, spesielt i små norske byer som ofte kan ha begrensede administrative og økonomiske ressurser.

Walking as a mode of transport is becoming increasingly more relevant in discussions about urban development – and transportation. In 2012, Statens vegvesen issued Nasjonal gåstrategi with two main goals: walking should be attractive for everyone, and more people should walk more. An increase in the proportion of people that walk can contribute to a range of benefits, such as reduced car use, less traffic and emissions, improved public health, and more attractive and lively cities, as well as increased social interaction. To increase the proportion of pedestrians in our cities, it is important to create areas and streets that are more walkable.

International research literature emphasizes that there is a clear connection between walking and qualities of the physical environment, what people experience as attractive and what is needed to get more people to walk more. This means that our surroundings and the way we experience the affect our choices about where we walk and where we want to spend time.

Most existing research om how urban development – and transportation affects climate friendliness and attractiveness is mainly based on larger cities. We can learn a lot from this research, but there is still a need for more studies that are directly aimed at smaller cities. This shows that there are significant knowledge gaps related to planning in small cities, and how we can make environment friendly means of transportation more competitive. Small cities are often characterized by short distances, which provides a significant potential to promote walking, yet the car dominates everyday travel. By facilitating attractive and safe surroundings for pedestrians there is great potential to get more people to walk more.

The master thesis has been elaborated as part of the WALKMORE research project, which aims to generate knowledge on how to plan and develop small Norwegian cities (10 000- 15 000 inhabitants) in ways that contribute to improving the experience of walking and encourage more people to walk.

For small cities, administrative and economic resources can also be a limitation. Temporary physical measure, also called ‘tactical urbanism’, is a term that has emerged in recent years and has become a useful tool that can help improve communities without taking major risks. Such measures are simple, cheap and give smaller cities with limited resources the opportunity to experiment and test ideas in low cost-effective ways.

To contribute new research to this field, the thesis is based on the research question: “How can temporary physical measure be a means of action to promote walking in small Norwegian cities?”

Through the work with the master’s thesis, we also explored methods that can be useful elements related to the implementation of temporary physical measures and be able to evaluate the effect of it. A mapping of walkability was among other things carried out in the selected case area to find a suitable place for the implementation of temporary physical measure.

The results of our study provides a basis for further research on how temporary physical measure can be a tool to promote walking. Information obtained through interviews and observations suggest that such measure can help improve the experience of walking and the use of an area, by increasing the attractiveness of the physical environment.

The master’s thesis also reveals opportunities and challenges related to temporary physical measure to promote walking, based on both our own experiences and based on an overarching level of society. Through the use of different methods in the master’s thesis and the implementation of temporary measure, we believe that the findings in the thesis provide a strong basis for further research. The findings point towards the importance of considering temporary physical measure as an effective strategy for promoting walking, especially in small Norwegian cities that often may have limited resources.