Ga etikerne de beste etiske rådene? - om prioriterte grupper for koronavaksinasjon i Norge under pandemien

Abstract

Bakgrunn: Høsten 2020 satte Folkehelseinstituttet sammen en ekspertgruppe i etikk som skulle gi råd om prioriterte grupper for vaksinasjon i Norge. De anbefalte å vaksinere I. helsepersonell, II. risikogrupper og III. kritiske samfunnsfunksjoner i et scenario med utbredt smitte, og I. risikogrupper og II. helsepersonell i et scenario med begrenset smitte. I denne artikkelen belyser jeg kritikken mot Etikkgruppens anbefalinger og vurderer om de ut fra daværende kunnskap burde gitt andre etiske råd.

Metode: Formålet med denne oppgaven er å gjennomføre en teoretisk drøfting av rådene som den norske Etikkgruppen ga til FHI. Oppgaven tar for seg sentral kritikk mot Etikkgruppens anbefalinger og drøfter den i lys av etablerte etiske teorier, prinsipper og normer, samt våre nabolands prioriteringer, tidligere pandemiplanverk og Koronakommisjonens konklusjoner.

Resultat og diskusjon: Artikkelen peker på styrker og svakheter ved Etikkgruppens anbefalte prioriteringer ut fra daværende kunnskap. Prioritering av risikogruppene hindret ikke virusspredningen, men det var en strategi som store deler av befolkningen støttet. Å vaksinere de med kort forventet levetid over de nest eldste ble av noen oppfattet som rettferdig fordi det beskyttet de mest sårbare, mens andre kalte det urettferdig fordi de nest eldste risikerte å tape flere leveår. Mange kritiserte at helsepersonell ikke sto fremst i vaksinekøen - noen på grunn av en pliktetisk tanke om at rettferdighet er gjensidighet, og andre på grunn av at helsepersonell er svært nyttig for samfunnet. Etikkgruppen ble også kritisert for å ikke anbefale prioritering av enkelte geografiske områder. Selv om den individuelle risikoen i utgangspunktet var lav, førte økt smitteeksponering til at risikoen på gruppenivå ble høyere for personer i områder med høyt smittetrykk. Enkelte sosioøkonomiske grupper hadde høyere risiko for alvorlige sykdomsforløp, og flere har derfor hevdet at disse burde vært prioritert for tidligere vaksinasjon.

Konklusjon: Jeg kommer fram til at det var rimelig å vaksinere risikogruppene for å beskytte dem heller enn å vaksinere de som står for smittespredningen, men jeg kritiserer bruken av “tapte liv” fremfor “tapte leveår” som effektmål. Jeg hevder at helsepersonell burde stått foran risikogruppene i vaksinekøen, og at det ikke ble tatt tilstrekkelig høyde for at geografisk omfordeling kan være det mest etiske. Derimot finner jeg at det er vanskelig å forsvare prioritering basert på sosioøkonomisk status.

Background: In the autumn of 2020 the Norwegian Institute of Public Health formed a group of experts in ethics to advise on which groups to prioritize for early covid-19 vaccination. They recommended vaccination of I. health care personnel, II. risk groups and III. essential workers in a setting of high virus prevalence, and I. risk group and II. health care personnel while limited virus spread. In this article I elucidate some of the critique towards the recommendations from the Ethics group and evaluate whether they should have given other ethical advice based on the knowledge at the time.

Methode: The purpose of this assignment is to do an theoretical discussion of the recommendations that the Norwegian Ethics group gave to FHI. The assignment looks at central critique towards their recommendations and considers ethical theories, principles and norms. Furthermore, it considers strategies from neighboring countries, previous pandemic plans and conclusions from Koronakommisjonen.

Results and discussion: Based on the knowledge at the time, this article points to strengths and weaknesses of the advice from the Ethics group. Prioritizing the risk groups did not limit virus spread, but the strategy was supported by large proportions of the population. To vaccinate those with the shortest life expectancy was considered to be fair and just by some because it protected the most vulnerable. Others thought it unfair and unjust because the second oldest risked losing more years of life. Many criticized that health care personnel were not first in the vaccine queue - some because of a deontological understanding of justice as reciprocity, and others because health care personnel are very useful to the society. The Ethics group was also criticized for not prioritizing some geographic areas. Even though the individual risk was low, increased exposure to infection caused increased risk at a group level for people in areas with high infection rates. Some socioeconomic groups ran a higher risk of serious disease, and therefore some have claimed that these groups should have been prioritized for earlier vaccination.

Conclusion: I conclude that it was reasonable to vaccinate the risk groups to protect them rather than to vaccinate those responsible for virus spread. However, I criticize the use of the number of lives rather than years lost as an objective. Furthermore, I claim that healthcare workers should have been first in the vaccine queue and that it was not taken into sufficient consideration that geographic redistribution could be ethical. Also, from my judgment, it is hard to justify prioritizing based on socioeconomic status.