Bevaring av biologisk mangfold ved utbygging i Trondheim kommune

Abstract

Sammendrag Arealbruksendringer er den største driveren for tap av biologisk mangfold. Tap av biologisk mangfold vil ha store negative konsekvenser for jorda og menneskeheten, og med en stadig økende befolkning og urbanisering, er det viktig at beslutningstakere på flere nivå jobber sammen. For å undersøke hvilke arealbrukshensyn som tas ved utbyggingsprosjekter, ble det gjennomført seks intervju med utbyggere, og tre intervju med offentlige forvaltningsorgan i Trondheim kommune. Disse intervjuene omhandlet konseptet arealnøytralitet, hvordan det arbeides med bevaring av biologisk mangfold, og samarbeidet mellom utbyggere og kommunen. Med offentlige forvaltningsorgan menes her de tre styringsnivåene kommunen, fylkeskommunen og statsforvalteren, og med utbyggere menes byggherrer og byggentreprenører. Det ble funnet at både utbyggere og offentlig forvaltning hadde flere måter å arbeide med bevaring av biologisk mangfold. For offentlig forvaltning var planverket et hovedvirkemiddel. For utbyggerne var det varierende hvor mye ressurser de brukte, og hva som ble gjort for å bevare biologisk mangfold. Naturkartlegging, miljø-sertifisering og ulike beplantningsstrategier ble brukt av flere. Av utbyggerne ble det også nevnt flere utfordringer i samarbeidet med kommunen, der hovedtrekkene var ønsker om tidligere dialog, samt klarere lover og reguleringer. Blant alle tre offentlige forvaltningsorganer var forståelsen av arealnøytralitet tilnærmet den samme. Netto null tap av naturarealer, gjenbruk av allerede utbygde arealer og eventuelt restaurering eller kompensering var tema som gikk igjen. Blant utbyggerne var halvparten ikke kjent med arealnøytralitet før intervjuene, men å bygge på allerede nedbygde arealer og at byggeprosjektet skal ha netto null tap av naturareal ble nevnt som hovedtrekk av flere. Samlet sett ble arealnøytralitet funnet å være et lovende konsept, men det har noen utfordringer. Innføring av konseptet kan føre til større press på allerede utbygde områder, at det kan bli for stort fokus på «gi-og-ta» av biologisk mangfold og at konflikter kan oppstå mellom nærliggende kommuner dersom den ene kommunen vedtar arealnøytralitet og den andre ikke gjør det. Overførbarheten mellom kommuner, internasjonalt og over tid er også usikker, mye fordi det er et relativt nytt begrep, og effekten av en innføring av det kan ikke fastslås ennå. Det konkluderes med at det tas arealbrukshensyn i økende grad i Trondheim kommune, nye konsepter og verktøy innen arealforvaltning og utbygging tas i bruk, utbyggere benytter miljøsertifiseringer, og i kommunale planverk får bevaring av biologisk mangfold en sterkere rolle. Dette arbeidet er likevel på et tidlig stadium, og har fremdeles flere usikkerhetsmomenter. Avslutningsvis anbefales det at utbyggere og offentlig forvaltning får en felles forståelse av både hvilke mål og hvilke roller de har, noe som kan oppnås gjennom tydelig kommunikasjon og tidlig oppstart av samarbeid i utbyggingsprosjekter.

Land-use change is the main driver of biodiversity loss, which will have severe consequences for the globe and humanity. With a growing population and an increasing degree of urbanization, it is crucial for decision-makers at various levels to work together. To examine which land-use considerations are taken in development projects, six interviews were conducted with developers, and three interviews were conducted with public management organizations in Trondheim municipality. These interviews focused on the concept of area neutrality, how biodiversity conservation is addressed, and the collaboration between developers and the municipality. Here, public management organizations refer to the three levels of governance: the municipality, the county municipality, and the state administration, while developers refer to builders and construction contractors. It was found that both developers and public management organizations employ various methods to address biodiversity conservation. Planning instruments were a key tool for public management organizations. The extent of resources utilized, and the actions taken to preserve biodiversity varied among developers. Several methods, such as ecological mapping, environmental certification and various planting strategies were employed. Developers also mentioned several challenges in their collaboration with the municipality, expressing a desire for earlier dialogue and clearer laws and regulations as primary aspects. Among all three public management organizations, the understanding of area neutrality was mostly similar. Recurring themes were achieving no net loss of nature areas, reuse of already developed areas, and potential restoration or compensation. Half of the developers were not familiar with area neutrality before the interviews, but building on previously developed areas and achieving no net loss of nature areas were mentioned as key aspects by several individuals. Overall, area neutrality was considered a promising concept, but it poses some challenges. It may increase pressure on already developed areas, result in excessive focus on “give-and-take” of biodiversity, and potentially lead to conflicts between neighboring municipalities if one adopts area neutrality while others do not. Transferability between municipalities, internationally and over time, is also uncertain due to its relatively recent introduction, and the effects of its implementation cannot be determined yet. The conclusion is that land-use considerations are increasingly being considered in Trondheim municipality. New concepts and tools in area management and development are being implemented, developers are using environmental certifications, and biodiversity conservation is gaining a stronger role in municipal planning instruments. However, this work is still in its early stages and presents several uncertainties. In conclusion, it is recommended that developers and public management organizations establish a common understanding of goals and roles, which can be achieved through clear communication and early collaboration in development projects.