| dc.description.abstract | SAMMENDRAG
I Norge er det ingen andre byer som har et større skille i befolkningen enn det man finner i Oslo. Som (Ljunggren, 2017) sier er Oslo «ulikhetens by», der de sosiale fordelene ligger i vest og byrdene i øst. Man finner store sosiale forskjeller i hovedstaden med tanke på økonomi, utdanning, arbeidsledighet, boligpriser og mer, og slike ulikheter er med på å skape splittelser i et samfunn. For å minimere de sosiale ulikhetene er det nødvendig å utvikle byer mer bærekraftig, spesielt det sosiale aspektet ved den bærekraftige utviklingen.
En økende tilflytning til urbane områder er en faktor som skaper konkurranse i boligmarkedet. Utviklingen av boliger og arbeidsplasser er ikke i takt med tilflytningen, noe som gjør at etterspørselen er større enn tilbudet, som er en faktor for at boligprisene er høye. Med stor tilflytning til urbane områder og høye boligpriser er det mange i samfunnet som ikke kommer seg inn på boligmarkedet. Det er derfor behov for andre løsninger for at flere skal kunne kjøpe seg inn på boligmarkedet.
Denne oppgaven har undersøkt hvordan ulike boligkjøpsmodeller øker kjøpekraften til flere i samfunnet, samt muligheten til å eie egen bolig. Oppgaven setter søkelys på ulike boligkjøpsmodeller fra TOBB, OBOS, Frost Eiendom og NORDR. Fokusområdet for oppgaven er å kartlegge hvordan de ulike boligkjøpsmodellene fungerer i praksis, samt om det er en modell som utfordrer de tradisjonelle boligsektorene. I utgangspunkt i dette har følgende problemstilling blitt utviklet: «Hvordan kan boligkjøpsmodeller bidra til at flere kommer inn i eiemarkedet ved å redusere ulikheter og øke sosial bærekraft?»
For å kunne svare på problemstillingen har det blitt utviklet tre forskningsspørsmål som skal ta hensyn til hvilke modeller som finnes, hvordan de ulike aktørene bidrar til å oppnå FNs bærekraftsmål og hvordan modellene bidrar til økt eierskap. I Norge er boligpolitikken slik at flest mulig skal kunne eie egen bolig, samt at man bidrar til et mer bærekraftig samfunn.
Oppgaven er gjennomført som en blandet forskningsmetode, hvor hovedfokuset har vært på dokumentstudiet og kvalitative intervjuer. Det har blitt tilsendt statistikker fra de ulike aktørene for å vise til salg og interesse rundt deres modeller. Intervjuene ble gjennomført med én informant fra hver aktør som til daglig arbeider med boligkjøpsmodellene. Gjennom intervjuene har forfatter funnet ut av bakgrunnen for utviklingen av de ulike boligkjøpsmodellene, og hvordan disse bidrar til at en større samfunnsgruppe får mulighet til å eie egen bolig. De empiriske funnene er knyttet opp mot oppgavens teoretiske del om bærekraftig utvikling, sosiale ulikheter, norsk boligpolitikk og de norske boligmodellene. Funnene viser at boligkjøpsmodeller bidrar til at flere i samfunnet får mulighet til å kjøpe seg inn i boligmarkedet utenfor de ordinære vilkårene, samt at modellene øker kjøpekraften til flere «vanlige» folk.
Videre diskuteres forskningsspørsmålene og nyttigheten av disse. Tilbudet av boligkjøpsmodeller har økt kjøpekraften i samfunnet, der det tidligere var de med best økonomiske ressursene som kjøpte har muligheten åpnet seg for mer «vanlige» folk. Tilbudet og interessen rundt kjøpsmodellene viser viktigheten av å utfordre det tradisjonelle boligmarkedet. Avslutningsvis kommer det anbefalinger om videre forskning for oppgaven. Hensikten er å verifisere utbyggernes oppfatning av egne modeller, og om de fungerer. | |
| dc.description.abstract | ABSTRACT
In Norway, there are no other cities that have a greater division in the population than what is found in Oslo. As (Ljunggren, 2017) states, Oslo is the «city of inequality», where the social advantages lie in the west and the burdens in the east. There are significant social differences in the capital in terms of economy, education, unemployment, housing prices and more, and such inequalities contribute to creating divisions in society. To minimize social inequalities, it is necessary to develop cities in a more sustainable manner, especially focusing on the social aspect of sustainable development.
An increasing influx to urban areas is a factor that creates competition in the housing market. The development of housing and job opportunities does not keep pace with the influx, resulting in demand surpassing supply, which is a factor contributing to high housing prices. With a large influx to urban areas and high housing prices, many people in society are unable to enter the housing market. Therefore, there is a need for alternative solutions to enable more people to participate in the housing market.
This study has examined how various housing purchase models increase purchasing power for a broader segment of society, as well as the possibility of homeownership. The study sheds light on different housing purchase models offered by TOBB, OBOS, Frost Eiendom, and NORDR. The focus of the study is to assess how these different housing purchase models function in practice and whether there is a model that challenges the traditional housing sectors. Consequently, a research question has been developed: «How can housing purchase models contribute to enabling more people to enter the housing market by reducing inequalities and enhancing social sustainability?»
To address the research question, three research sub-questions have been formulated, considering the existing models, how the various actors contribute to achieving the UN Sustainable Development Goals, and how the models contribute to increased homeownership. In Norway, housing policy aims to enable as many people as possible to own their own homes while contributing to a more sustainable society.
The study has employed a mixed research method, with a primary focus on document analysis and qualitative interviews. Statistics from the different actors have been obtained to demonstrate sales and interest in their models. Interviews were conducted with one informant from each actor who works daily with housing purchase models. Through the interviews, the author has explored the background of the development of the different housing purchase models and how they contribute to providing a larger segment of society with the opportunity to own their own homes. The empirical findings are linked to the theoretical part of the thesis, which discusses sustainable development, social inequalities, Norwegian housing policy, and the Norwegian housing models. The findings indicate that housing purchase models enable more people in society to enter the housing market under conditions outside the ordinary, and these models increase the purchasing power of more «ordinary» people.
Furthermore, the research sub-questions and their utility are discussed. The availability of housing purchase models has increased the purchasing power in society, allowing more «ordinary» people to participate, whereas previously it was limited to those with the best economic resources. The availability and interest surrounding these purchase models demonstrate the importance of challenging the traditional housing market. Finally, recommendations for further research are provided. The purpose is to verify the developer´s perception of their own models and their effectiveness. | |
