Bruk av tolk i barneverntjenesten

Abstract

Denne oppgaven er en bacheloroppgave som omhandler bruk av tolk i barneverntjenesten i Norge. Oppgaven har ved hjelp av litteratursøk forsøkt å svare på problemstillingen: «Hvilke utfordringer kan ansatte i barnevernstjenesten møte ved bruk av tolk i sitt arbeid med minoritetsspråklige familier?». I en undersøkelse gjennomført av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet i 2008 om bruk av tolk i barnevernet, fremkom det flere grunner til at det kan være utfordrende å benytte tolk. Blant de mest fremtredende grunnene var at de ansatte i barnevernet hadde overvurdert familiens norskkunnskaper, at familien selv ikke ønsket å bruke tolk, og at det var utfordrende å få tak i tolk i akuttsituasjoner. Utover dette fremkom det også at få ansatte i barneverntjenesten hadde fått opplæring eller kurs i bruk av tolk. Bruk av tolk er i dag regulert gjennom ulike paragrafer blant annet i forvaltningsloven, samt at tolker registrert i Nasjonalt tolkeregister arbeider etter tolkenes yrkesetiske retningslinjer. En egen «tolkelov» er for tiden under politisk behandling. Det finnes ulike måter å legge til rette for bruk av tolk, blant annet gjennom telefontolk, videotolk og kulturtolk. Et større fokus og mer forskning på temaet kan også bidra til å øke bevisstheten rundt og tydeliggjøre tolkens betydning i samtaler med minoritetsspråklige familier.

This is a bachelor thesis that deals with the use of an interpreter in the child welfare service in Norway. The paper has attempted to answer the question by means of literature searches: "What challenges can employees in the child welfare service face when using an interpreter in their work with minority language families?". In a survey conducted by the Directorate of Integration and Diversity (Integrering- og mangfoldsdirektoratet) in 2008 on the use of an interpreter in the child welfare service, several reasons emerged of why using an interpreter could be challenging. Some of the most prominent reasons was that the child welfare staff had overestimated the family's Norwegian language knowledge, the family did not want to use an interpreter, and it was challenging to obtain an interpreter in emergency situations. In addition, it also emerged that few employees in the child welfare service had received training in the use of an interpreter. The use of interpreters is currently regulated by various laws, among others in the Public Administration Act (Forvaltningsloven). Also, interpreters registered in the National Interpretation Register (Nasjonalt tolkeregister) work according to the interpreters' professional ethical guidelines. A separate "interpreting law" is currently under political processing. There are various ways to facilitate the use of interpreters, including through telephone interpreters, video interpreters and cultural interpreters. A greater focus and more research on the topic can also help raise awareness and clarify the interpreter's importance in conversations with minority-language families.