Brente steders forvaltning - Planlegging og kulturmiljøforvaltning i gjenreisningsbyer

Abstract

Gjenreisningsbyene i Norge etter andre verdenskrig var resultatet av et grundig planleggingsarbeid utført av etaten Brente steders forvaltning, ledet av Sverre Pedersen og hans etterfølgere. Disse byene ble utformet med rene linjer, en direkte og funksjonell stil, og med fokus på tilknytning til omgivelsene. Målet var å gi folk en ny og bedre levestandard i moderne byer for fremtiden. Imidlertid har gjenreisningsbyene gjennom flere tiår forfalt, og mange anser dem nå som grå og umoderne. De utgjør en utfordring for videre byutvikling. I møte med behovet for modernisering og fortetting blir kulturminneverdiene i gjenreisningsbyene ofte oversett. Dette innebærer en risiko for tap av fremtidig kulturarv. Til tross for at gjenreisningsbyene er nær oss i tid, er de en del av vår felles kulturarv og en kilde til kunnskap og identitet. Disse verdiene bør bevares for ettertiden, men gjenreisningsbyene er spesielt sårbare for å miste dem. De befinner seg i en mellomposisjon, der de er for moderne til å bli ansett som verneverdige av mange, samtidig som de er for gamle til å tilfredsstille moderne standarder. Utfordringen med å balansere kulturmiljøforvaltning og modernisering avdekker svakheter i dagens tilnærming. Oppgaven tar sikte på å undersøke hvordan disse kulturmiljøene forvaltes i dag, og avdekker mangler som hindrer en helhetlig tilnærming. Oppgaven adresserer disse utfordringene og ser nærmere på hvordan planlegging kan bidra til å skape en byutviklingsprosess i gjenreisningsbyene som bedre ivaretar de kulturhistoriske verdiene. Planleggere har en unik rolle som tillater dem å legge til rette for ulike prosesser og systemer som kan bidra til å tydeliggjøre og bevare kulturminneverdiene i gjenreisningsbyene gjennom byutviklingen. Ved å øke bevisstheten om etterkrigstidens kulturarv og legge til rette for mangfoldige og inkluderende prosesser, kan gjenreisningsbyene reise seg på nytt både i bruk og i folkets kollektive bevissthet.

The post-war reconstruction cities (gjenreisningsbyer) that emerged in Norway after the end of World War II were well-planned and structured cities created through the work of Brente steders forvaltning (Burned Places Administration). The agency's leader, Sverre Pedersen, and his successors planned new and modern cities on the ruins of the old ones that had been destroyed by the ravages of war. The cities' clean lines, direct and functional style, and connection to the surroundings were meant to provide people with a new and improved standard of living in modern cities for the future. Unfortunately, the reconstruction towns have deteriorated over the decades. They are now considered by many to be gray and outdated, posing a challenge for further urban development. In the face of the need for modernization and densification, the cultural heritage values of the reconstruction towns are often overlooked. This means that we risk losing the cultural heritage of the future. Just because the reconstruction towns are relatively recent does not mean that they are not part of our common cultural heritage and sources of both knowledge and identity. These values should be preserved for future generations, and the reconstruction towns are particularly vulnerable to losing them. They are caught between being too modern to be considered worthy of preservation by many and at the same time too old to meet modern standards. Based on the apparent contradiction between cultural heritage management and modernization, this thesis examines how these cultural environments are currently managed. This reveals weaknesses that show that the current approach is not as comprehensive as it could and should be. The task addresses these challenges and takes a closer look at how planning can contribute to creating an urban development process in the reconstruction towns that better preserves their cultural and historical values. Planners have a unique role that allows them to facilitate multiple processes and systems that can help highlight the cultural heritage values of the reconstruction towns in urban development. By raising awareness about post-war cultural heritage and facilitating diverse and inclusive processes, the reconstruction towns can rise again, both in terms of usage and in the collective consciousness of the people