How might three professional contemporary dancers experience communication in choreographic processes?

Abstract

Denne studien ser på hvordan tre profesjonelle dansere opplever kommunikasjon i koreografiske prosesser i Norge. Denne studien har en kvalitativ tilnærming og utforsker metodologiene etnografi og autoetnografi for å utvikle en forståelse for kommunikasjonskulturen i det koreografiske feltet. Studien tar for seg auto-narrativer og to semi-strukturerte intervjuer for å utforske deltakernes oppfatninger og erfaringer.

Studien har følgende forskningsspørsmål:

Hvordan kan kommunikasjon i koreografiske prosesser oppleves av tre profesjonelle dansere innen moderne dans?

Hovedfunnene gir innsikt i hvordan dansere kan oppleve og utforske kommunikasjon gjennom både verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Dette skjer gjennom å inkorporere vokalisering og kontinuerlig forfølge den kreative ideen i den koreografiske prosessen, og gjennom å utforske ulike sanser, som blikk og taktil kommunikasjon. Studien viser hvordan kommunikasjon i koreografiske prosesser kan erfares med tre koreografer, og hvordan danseres relasjoner kan påvirke prosessen. Videre bidrar datamaterialet til en forståelse av hva støttende kommunikasjon kan være både i pedagogiske og profesjonelle sammenhenger. Empirien gir verdifull innsikt i hvordan en forståelse for kommunikasjonsferdigheter kan være signifikant i koreografisk utdanning. Kommunikasjon kan bidra til unik utvikling av dansernes opplevelse av koreografiske prosesser og deltakernes gevinst gjennom å utvikle sine kommunikasjonsferdigheter. Studiens mål er å skape en bevissthet rundt hvordan kommunikasjon kan gi dansere, dansepedagoger, koreografer og danseinstitusjoner evnen til å utvikle koreografi på en hensynsfull, reflekterende og effektiv måte.

This study investigates how three professional contemporary dancers experience communication in choreographic processes in Norway. The study takes a qualitative approach and explores the methodologies ethnography and autoethnography to develop an understanding of the culture of communication in the choreographic field. The study draws on data from auto narratives and two semi-structured interviews to explore the participants understanding and experiences.

The thesis asks the following research question:

How might three contemporary professional dancers experience communication in choreographic processes?

The main findings from the study offer an understanding of how dancers experience and explore communication both through verbal and non-verbal communication. More specifically by incorporating vocalizations and continuously revisiting the creative idea throughout the choreographic process along with delving into different senses, such as glance and tactile communication. The study has revealed how communication can emerge in choreographic processes with three choreographers and how the dancers’ relationships might impact the process. Furthermore, the data provides an understanding of how communication can be supportive in both pedagogical and professional situations. Ultimately, the data gives valuable insight to how consideration of communication skills might be of significance in choreographic education. Communication can contribute to unique improvement of dancers’ experience with choreographic processes and the participants personal profit of developing their communication skills. The study aims to create an awareness of how communication can provide dancers, dance pedagogues, choreographers, and dance institutions the ability to develop new-thinking choreography in a considerate, reflective, and efficient way.