En intervjustudie av logopeders arbeid med barn med funksjonelle språklydsforstyrrelser.

Abstract

Tittel En intervjustudie av logopeders arbeid med barn med funksjonelle språklydsforstyrrelser. «Jeg kan noen trylletriks, men jeg er ingen trollmann».

Formål og problemstilling Barn med funksjonelle språklydsforstyrrelser utgjør ca. 70 % av logopedenes arbeidsmengde. De er en heterogen gruppe, og individuell behandling bør gis alt etter hvilken vanske barnet har. Formålet med studien er å belyse hvordan et utvalg norske logopeder arbeider klinisk med funksjonelle språklydsforstyrrelser, med fokus på kartleggingsfasen og intervensjonsfasen. Med utgangspunkt i studiens formål skal følgende problemstilling undersøkes: Hvordan jobber et utvalg norske logopeder med funksjonelle språklydsforstyrrelser hos barn?

Metode Problemstillingen ble undersøkt ved hjelp av kvalitativ metode, og datainnsamlingen ble gjort ved hjelp av semistrukturert intervju. Utvalget i studien består av fire logopeder, herav tre kvinner og én mann. Tre av logopedene jobber i PP-tjenesten og den fjerde jobber i privat praksis. I bearbeidelsen av datamaterialet, og i analysearbeidet, støtter jeg meg til stegvis deduktiv-induktiv metode.

Resultater Resultatene av studien viser at logopedene kartlegger språklydsforstyrrelsene ved hjelp av Norsk fonemtest. De sier de får informasjonen de trenger, men gjør likevel endringer på den. De differensialdiagnostiserer artikulasjonsvansker fra fonologiske vansker, og de skiller fonologisk forsinkelse fra andre fonologiske vansker. Det kan være vanskelig å vite om et barn er fonologisk forsinket, eller om det har andre fonologiske utfordringer. Logopedene var ikke opptatt av å følge intervensjonsmetoder slik forskningen av metodene anbefalte. De kombinerte ulike metoder ut fra hva de tenkte var best for barnet, og som de mente ga best effekt. Å bygge en god relasjon til barnet var nesten like viktig i kartleggingsfasen, som resultatene av den formelle kartleggingen. I intervensjonsfasen var barnets motivasjon og samarbeid med foreldrene like viktig, om ikke viktigere enn selve intervensjonsmetoden.

Konklusjon Fravær av faste retningslinjer for hvordan logopedisk virksomhet bør utøves, i klassifikasjon av språklydsforstyrrelser og intervensjonsmetoder, samt mangel på oppdaterte kartleggingsverktøy, gjør at logopedene stoler mer på egen klinisk erfaring enn å holde seg til forskning når det kommer til valg av metoder for behandling av de ulike vanskene. Logopedene må selv foreta valg som gjør at de kan gjennomføre jobben sin. Det hadde derfor vært interessant med mer forskning på virkningen de ulike intervensjonsmetodene har på de ulike vanskene. Det hadde også vært interessant å se på hvordan utdanningsinstitusjonene kan være med på å ta sin del av ansvaret med å lære opp framtidige logopeder til å drive klinisk praksis evidensbasert.

Title An interview study of speech language therapists’ work with children who have functional speech sound disorders. «I know some magical tricks, but I’m not a wizard».

Purpose and research question Children who have functional speech sound disorders constitutes more than 70% of speech language therapists (SLTs’) caseloads. They are a heterogeneous group and individual treatment is necessary. The treatment should be given depending on the child’s needs. This study aims to provide knowledge of how some Norwegian SLTs’ work with functional speech sound disorders, with focus on differential diagnosis and intervention. Based on the purpose of the study the following research question will be investigated: How do some Norwegian speech language therapists work with children who have functional speech sound disorders?

Method The research question was investigated by using qualitative research method and the semi structured interview. The sample of the study consists of four SLTs’, three women and one man. They have kindly shared their experiences and knowledge. Three of the SLTs’ works in the municipal services and one has a private practice. In the processing of the data material, and in the analysis work, I rely on a method called stepwise deductive-inductive method.

Results The results indicate that the SLPs’ use the same test tool to find out which linguistic symptoms the child has difficulties with. The test’s name is Norsk fonemtest. In addition, they also check whether the child has hearing issues, tight tongue tie and good oral motor skills. Regarding differential diagnosis, they distinguish between articulation difficulties and phonological difficulties. In the case of phonological difficulties, they distinguish between phonological delay and other phonological difficulties. It can be difficult to know whether a child has a phonological delay or other phonological disorders. The SLPs’ combined different intervention methods based on what they thought was the best for the child, and which gave the best effect. Building a good relationship with the child was just as important in the work with differential diagnoses as the results of the formal tests. The child's motivation and cooperation with the parents were just as important, if not more, than the intervention method itself.

Conclusion Absence of guidelines for how speech language therapy should be done, in classifications of speech sound disorders, differential diagnoses and intervention, can be one of the reasons why SLPs’ rely more on their own clinical practise, rather than research. The speech sound therapists must make their own choices to be able to do their jobs. Therefore, it would be interesting with further research on what impact the difference intervention methods have on the various disorders. It would also be interesting if educational institutions took responsibility of training future speech language therapists’, so they easily knew how to do evidence-based practise. How can they train future speech language therapists to better combine theory with practise?