Traumepasienter i ordinær poliklinisk behandling: kjennetegn, fungering og behandlingsutfall

Abstract

Bakgrunn Mye forskning er gjort på pasienter med traumelidelser, men det eksisterer et kunnskapshull vedrørende effektiviteten av ordinær behandling, særlig hva gjelder fungering. Formålet med denne studien var å undersøke: 1) Hva kjennetegner traumepasienter i ordinær behandling i spesialisthelsetjenesten?; 2) Hva predikerer arbeids- og sosial fungering hos traumepasienter ved behandlingsstart?; 3) Skjer det en endring i arbeids- og sosial fungering, og angst- og depresjonssymptomer fra før til etter behandling? Metode Utvalget bestod av pasienter som har mottatt ordinær behandling for sin traumelidelse ved Nidaros DPS i perioden 2020 til 2022. Som en del av Nidaros DPS sitt kvalitetssikringsprosjekt ble alle pasienter bedt om å fylle ut selvrapporteringsskjema vedrørende angst, depresjon og arbeids- og sosial fungering ved behandlingsoppstart og behandlingsslutt. Totalt 167 deltakere ble inkludert i studien, hvorav 31 besvarte spørreskjema ved begge måletidspunkt. Demografiske karakteristikker ved traumepasientene ble utforsket og sammenlignet med øvrig pasientpopulasjon ved Nidaros DPS. En multippel lineær regresjonsanalyse ble foretatt for å undersøke potensielle prediktorer for arbeids- og sosial fungering. Det ble foretatt parede t-tester på kliniske variabler for å undersøke endring fra før til etter behandling. Resultat Traumepasientene skilte seg statistisk signifikant fra resterende pasientpopulasjon ved at de var eldre, bestod av en større andel kvinner, hadde en høyere andel komorbiditet og mottok flere behandlingstimer. Angst- og depresjonssymptomer var en signifikant prediktor for arbeids- og sosial fungering (β = .56). Det ble funnet en signifikant nedgang i angst- (d = 0.59) og depresjonssymptomer (d = 0.31) fra behandlingsstart til behandlingsslutt. Det ble imidlertid ikke observert signifikant bedring i arbeids- og sosial fungering. Konklusjon Resultatene fra denne studien samsvarer med tidligere funn om høy komorbiditet og høy andel kvinnelige traumepasienter. Ettersom resultatene indikerer at symptomer på angst og depresjon er signifikant assosiert med redusert fungering, samtidig som det ikke ble funnet støtte for at ordinær terapi medfører signifikant bedring i funksjonsnivå, bør videre forskning undersøke effekten av spesifikke intervensjoner som også retter seg mot komorbide symptomer og fungering, i tillegg til ordinær traumebehandling.

Background Extensive research has been conducted on patients with trauma disorders. However, a knowledge gap still exists concerning the effectiveness of treatment as usual (TAU), especially concerning functioning. The aim of this study was to investigate the following: 1) What are the characteristics of trauma patients receiving TAU in the specialist health service?; 2) What predicts the work- and social functioning of trauma patients at the start of treatment? 3); Is there significant changes in trauma patients' level of work- and social functioning, anxiety, and depression from pre- to post-treatment? Method The sample consisted of patients receiving TAU for various trauma disorders at Nidaros DPS from 2020 to 2022. As a part of Nidaros DPS’ quality indicator project, all patients were requested to answer self-report forms concerning symptoms of anxiety, depression, and work- and social functioning at the start and end of treatment. A total of 167 participants were included in the study, of which 31 answered the questionnaires at both time-points (i.e., pre- and post-treatment). The trauma patients’ demographic characteristics were investigated and compared to the rest of the patient population at Nidaros DPS. A multiple linear regression analysis was conducted to examine potential predictors of work- and social functioning. Paired samples t-tests were conducted on clinical variables to examine change from pre- to post- treatment. Result Trauma patients differed significantly from the remaining patient group in terms of being older, consisting of more women, having a higher rate of comorbidity, and receiving more treatment sessions. Symptoms of anxiety and depression was a significant predictor of work- and social functioning (β = .56). A significant reduction in symptoms of anxiety (d = 0.59) and depression (d = 0.31) was found from pre- to post- treatment. However, there was no significant improvement in work- and social functioning. Conclusion The results from this study are in line with prior findings concerning high rates of comorbidity and high rates of women in trauma patient populations. Findings of a significant association between symptoms of anxiety and depression and functioning, coupled with no indications of a significant improvement in functioning, suggests that further research should examine the effects of specific interventions aiming to improve functioning and symptoms of anxiety and depression, in addition to ordinary trauma treatment.