"Jeg husker veldig godt når det skjedde andre gangen på trening. Jeg var helt knust, og alt var negativt» - En kvalitativ studie av utøverens vei tilbake etter fremre korsbåndsskade i håndball

Abstract

En fremre korsbåndsskade (ACL) og en rekonstruksjon (ACLR) har omfattende konsekvenser og krever en lang rehabiliteringsprosess. Mange av de som gjennomgår en ACLR ønsker å returnere til idrett. Det innebærer en krevende rehabiliteringsprosess hvor biologiske, psykologiske og sosiale faktorer spiler inn. Dette masterprosjektet utforsker hvordan kvinnelige topphåndballspillere opplever og erfarer veien tilbake til idrett etter fremre korsbåndskade. I prosjektet er det benyttet er kvalitativt forskningsdesign, og semistrukturerte intervjuer med 6 kvinnelige håndballspillere. Hovedtema avdekket i analysen var mestringstro, sosial støtte og frykten for re-skade. Mestringstro er troen på egen evne til å utføre en spesifikk oppgave, og har betydning for rehabiliteringsresultatet. Det utgjør også en forskjell for hvordan utøvere føler, tenker og handler. Sosial støtte er en av de sosiale faktorene som effektivt kan påvirke utøverens rehabiliteringsprosess. Dette kan legge til rette for utøverens mestringsatferd, redusere negative følelser og stress. Frykten for re-skade er en av årsakene til at mange utøvere ikke returnerer tilbake. Hensikten med dette masterprosjektet var å se på utøverens hvordan kvinnelige utøvere opplever og erfarer veien tilbake til håndballspill på toppnivå etter en fremre korsbåndsskade. Prosjektets funn viser at mestringstro bidro til at utøverne opprettholdt motivasjonen under rehabiliteringen, og returnerte tilbake. Den sosiale støtten påvirkes av roller og forventinger som tilbys, og hvordan denne støtten kan anvendes som ressurs. Kvinnelige utøvere opplever at treneren i større grad kan ta mere ansvar og tilby emosjonell og informativ støtte, og inkludere de mere gjennom rehabiliteringsprosessen. Frykten for re-skade ble assosiert med å praktisere bevegelsen som førte til en fremre korsbåndsskade. Bekreftelse fra fysioterapeut, og gradvis eksponering bidro til at denne frykten gradvis slapp. For de som ikke-returnerte tilbake ble denne frykten for stor.

Anterior cruciate ligament injury (ACL) and reconstruction (ACLR) have extensive consequences and require a long rehabilitation process. Many of those who undergo an ACLR wish to return to sport. It involves a demanding rehabilitation process where biological, psychological and social factors come into play. This master's project explores how top female handball players experience an ACL injury and the way back to the sport. The project uses a qualitative research design and semi-structured interviews with six female handball players. The main themes uncovered in the analysis were belief in coping, social support and the fear of re-injury. Mastery belief is the belief in one's own ability to perform a specific task, and is important for the rehabilitation result. It also makes a difference to how athletes feel, think and act. Social support is one of the social factors that can effectively influence the athlete's rehabilitation process. This can facilitate the athlete's coping behaviour, reduce negative emotions and stress. The fear of re-injury is one of the reasons why many athletes do not return. The purpose of this master's project was to look at how female athletes experience and experience the way back to handball at the top level after an anterior cruciate ligament injury. The project's findings show that belief in mastery helped the athletes maintain their motivation during rehabilitation, and returned to the sport. The social support is affected by the roles and expectations offered, and how this support can be used as a resource. Female athletes experience that the coach can take more responsibility and offer emotional and informative support, and include them more throughout the rehabilitation process. The fear of re-injury was associated with practicing the movement that led to an ACL injury. Confirmation from the physiotherapist and gradual exposure contributed to this fear gradually disappearing. For those who did not return, this fear became too great.