Barn som pårørende til foreldre med uhelbredelig kreft

Abstract

Bakgrunn: Mer er enn 34 000 barn og unge lever med en forelder som har eller tidligere har hatt kreft, og omtrent 700 av dem vil i løpet av ett år miste en forelder til denne sykdommen. Barna kan oppleve mye bekymring og har økt risiko for utvikling av psykiske, atferdsmessige og sosiale problemer. I 2010 kom en lovendring om barn som pårørende, med formål om å forebygge problemer og øke mestring blant både barna og deres foreldre. Det har i etterkant blitt publisert en norsk multisenterstudie, som konkluderer med at implementeringen av denne lovendringen ikke har vært tilstrekkelig.

Hensikt: Hensikten med denne litteraturstudien er å undersøke hvordan den enkelte sykepleier kan oppfylle sin lovpålagte plikt overfor barn som pårørende, når en forelder er innlagt på sykehus med uhelbredelig kreft.

Metode: Systematisk litteraturstudie basert på syv kvalitative forskningsartikler og en systematisk oversiktsartikkel.

Resultater: Studien viser at det er mangler ved både involvering, informering og forståelse av informasjon, når det gjelder barn som pårørende. Tilstrekkelig informasjon og deltakelse basert på barns individuelle forutsetninger er en viktig faktor for at barn skal kunne mestre situasjonen. Foreldre har behov for støtte til å ivareta sine barn, da de opplever avveining mellom å beskytte og involvere barna kan medføre at barn ikke involveres. De opplever også det å informere barna sine som utfordrende. Blant sykepleiere viser studien en opplevelse av manglende kompetanse og ferdighetstrening i kommunikasjon med barn og uklare ansvarsforhold i arbeidet med barn som pårørende.

Konklusjon: Sykepleiere bør tilegne seg kunnskap om behovene til barn som pårørende, både gjennom veiledere og kompetansenettverk, og ved å lære av hverandres erfaringer. Det er nødvendig at sykepleier bidrar til økt fokus på barn som pårørende-arbeidet på arbeidsplassen. De må våge å snakke med barna, da fravær av informasjon kan medføre konsekvenser for barns mestring.

Background: More than 34 000 children live with a parent who has or has previously had cancer, and approximately 700 of them will lose a parent to this disease within a year. These children may experience a lot of anxiety and have an increased risk of developing psychological, behavioral and social problems. In 2010, there was a change in the law on children as relatives, with the aim of preventing problems and increasing coping among both the children and their parents. A Norwegian multicenter study has subsequently been published, which concludes that the implementation of this change in the law has not been sufficient.

Aim: The purpose of this literature study is to examine how the individual nurse can fulfill their statutory duty towards children as relatives, when a parent is hospitalized with incurable cancer.

Method: A systematic literature study based on seven qualitative research articles and one systematic review article.

Results: The study shows that there are deficiencies in both involvement, information and understanding of information, when it comes to children as relatives. Sufficient information and participation based on children's individual prerequisites is an important factor for children to be able to cope with the situation. Parents need support to look after their children, as they experience a trade-off between protecting and involving the children which can result in children not being involved. They also experience informing their children as challenging. Among nurses, the study shows an experience of a lack of competence and skills training in communication with children and unclear responsibilities in working with children as relatives.

Conclusion: Nurses should acquire knowledge about the needs of children as relatives, both through tutors, competence networks and by learning from each other's experiences. It is necessary that nurses contribute to an increased focus on children as relatives in the workplace. They must dare to talk to the children, because absence of information might have consequences for children's coping skills.