Samarbeid om spesialpedagogisk virksomhet i grunnskolen - til elevens beste? En kvalitativ intervjustudie av tre spesialpedagogiske koordinatorers opplevelse av arbeidet med spesialundervisning.

Abstract

Spesialundervisningen generelt, dens effekter og organisering har fått stor oppmerksomhet i forskningen. Studier innenfor dette feltet har hatt stort fokus på lærernes perspektiv. Mindre av feltet har belyst spesialpedagogers oppfattelse av spesialundervisningen og samarbeidet rundt elever med særskilte behov. En studie antyder at skoler som oppretter spesialpedagogiske team har bedre organisering og praksis omkring spesialundervisning enn de uten (Buli-Holmberg & Ekeberg, 2016). Videre har det blitt funnet ut at spesialundervisningen i norske grunnskoler har dårlig kvalitet og at tiltak iverksettes for sent (Barneombudet, 2017; Nordahl, 2018). Tilpasset opplæringens og spesialundervisningens kvalitet krever at man opparbeider gode støttesystemer som bygger på en kultur som makter å samarbeide på en effektiv måte slik at opplæringstilbudet blir sammenhengende og likeverdig (Nilsen, 2021; Nordahl & Overland, 2021). Hensikten med denne studien har vært å belyse spesialpedagogiske koordinatorers refleksjoner og opplevelser av samarbeidet og arbeidet med spesialundervisning. Temaet blir utforsket gjennom problemstillingen: «Hvordan vurderer spesialpedagogiske koordinatorer arbeidet med spesialundervisningen i grunnskolen?». Studiens resultater blir diskutert i lys av teorier om spesialpedagogisk virksomhet, relasjonskompetanse og organisasjonskultur. Gjennom en kvalitativ tilnærming hvor tre spesialpedagogiske koordinatorer har deltatt i semistrukturerte dybdeintervju. Informantene har besvart på spørsmål omkring opplevelser og refleksjoner knyttet til samarbeid, egen rolle og arbeidsoppgaver og kompetansen i skolen.

Empirien viser at de har en avgjørende rolle i koordineringen av og mellom leddene i tiltakskjeden for spesialundervisning og derfor et sentralt knutepunkt mellom ulike samarbeidspartnere. De opplever rollen som avhengig av andres innsats for å gjøre egne arbeidsoppgaver, og i det arbeidet kan det oppstå flere utfordringer. Det handler utfordringer knyttet til profesjonskompetansen, og særlig relasjons- og fagkompetansen hos andre, organisatoriske rammefaktorer og regelverk og retningslinjer som hindringer for utvikling av kvaliteten på spesialundervisningen. Samtidig trekker de fram samarbeidet som essensielt for å kunne gjøre en god jobb. De legger vekt på flere forhold som både bidrar til og hindrer effektive samarbeid, blant annet organisasjonskultur, relasjonskompetanse, fagkompetanse og forutsetninger for at samarbeidet skal fungere. Særlig individorienterte faktorer blir fremhevet som utfordringer knyttet til det spesialpedagogiske arbeidet. Samlet sett utgjør studiens hovedfunn profesjonskompetanse, organisasjonskultur og praktisering av lovverk som avgjørende for spesialundervisningens kvalitet.

Special needs education (SNE) in general, its effects and organization have received considerable research attention. Studies in this field have focused on the perspective of teachers. Less of the fireld has shed light on the special education teachers’ perception of SNE and the collaboration around pupils with special needs. One study suggests that schools that establish special education teams have better organization and practices around SNE than those without (Buli-Holmberg & Ekeberg, 2016). Furthermore, it has been found that SNE in the Norwegian primary schools lack quality and that the initiated actions are too late (Barneombudet, 2017; Nordahl, 2018). The quality of adapted education and SNE requires the development of good support systems based on a culture that is able to collaborate effectively so that the educational provision is choherent and equal (Nilsen, 2021; Nordahl & Overland, 2021). The purpose of this study has been to shed light on special education coordinators’ reflections and experiences of the collaboration and work with SNE. The topic is explored through the research question: “How do special education coordinators evaluate the work with SNE in the primary school?”. The results of the study are discussed in the light of theories on special needs education, relational competence and organizational culture. Through a qualitative approach, three special education coordinators have particiated in semi-structured in-depth interviews. The informants have answered questions about their experiences and reflections related to collaboration, their own role and work tasks and the competence in the school.

The empiric evidence shows that they have a crucial role in the coordination of and between the different parts of the chain of intervention for SNE and therefore a main hub between different partners. They perceive their role as dependent on the effort of others in order to carry out their own tasks, and several challenges can arise in this work. These include challenges related to professional practice, especially the relational and professional competence of others, organizational framework factors and regulations and guidelines as obstacles to the development of the quality of SNE. At the same time, they highlight collaboration as essential for doing a good job. They emphasize several relations that both contribute to or hinder effective collaboration, including organizational culture, relational competence, professional competence and preconditions for effective collaboration. In particular, individual-oriented factors are highlighted as challenges associated with the work of SNE. Overall, the study’s main findings constitute professional practice, organisational culture and the practice of legislation as crucial for the quality of SNE.