Når ei blir en: Om genusbortfallet på hunkjønnskategorien i talemålet i Trondheim og bruken av "ei" for å referere til kvinnelig person

Abstract

I denne studien har jeg undersøkt genusbortfallet i talemålet i Trondheim, og forsøkt å kartlegge hvorvidt den pågående endringsprosessen har påvirket produksjonen av «ei» for å referere til underforstått kvinnelig person. For å avdekke om bruken følger det samme utviklingsmønsteret som genusbortfallet ved ubestemte artikler til synlige hunkjønnssubstantiv, har jeg sammenliknet disse bruksmåtene hos unge trøndere (i alderen 18-19 år). Jeg har samlet inn relevant datamateriale fra to videregående skoler i Trondheim, hvor den ene skolen lå i sentrum av byen mens den andre lå mer i utkanten. Til sammen har 32 informanter besvart et digitalt spørreskjema som har kartlagt egenrapportering, bruk og aksept av de ulike bruksmåtene av «ei». Felles for informantene var at de hadde norsk som morsmål, snakket den lokale dialekten og hadde bodd i Trondheim hele livet. Resultatene viser at «ei» benyttes svært sjeldent til synlig (animat og inanimat) hunkjønnssubstantiv, samt til underforstått inanimat hunkjønnssubstantiv, men at bruken er noe mer produktiv for å referere til underforstått kvinnelig person. Studien diskuterer muligheten for at dette kan skyldes at «ei» i slike konstruksjoner kan anses som et pronomen. Bruken av «ei» for å referere til kvinnelig person viser seg imidlertid ikke å ha full uttelling, noe som vitner om at den pågående genusendringsprosessen påvirker også denne bruksmåten, bare at utviklingstendensene ikke har kommet like langt på denne bruksmåten enda. Studien har også sett på den geografiske variasjonen mellom skolene, hvor periferiskolen generelt har en mer produktiv bruk av «ei» enn hva sentrumsskolen har, og diskutert mulighetene for at dette kan skyldes teorien om sentrumshopping: hvor urbane trekk når et urbant sentrum først før det sprer seg videre til de perifere nærområdene.

In this master thesis, I have examined the loss of gender in the spoken dialect in Trondheim and attempted to identify whether the ongoing change process in gender has affected the use of «ei» to refer to an implied female person. To determine wheter this usage follows tthe same developmental pattern as the loss of gender in indefinite articles for visible feminine nouns, I compared these usage patterns among teenagers from Trondheim (aged 18-19). I collected relevant data from two high schools, one located in the city center and the other in the outside of the city. A total of 32 informants completed a digital questionaire that surveyed self-reporting, use and acceptance of the various usage patterns of «ei». All the informants had norwegian as their native language, spoke the local dialect, and had lived in Trondhein their entire lives. The results show that «ei» is rarely used for visible (animate and inanimate) feminine nouns or for implied inanimate feminine nouns, bu tits use is somewhat more productive when referring to an implied female person. The study discusses the possibility that this may be because «ei» in such constructions can be considered to be a pronoun. However, the use of «ei» to refer to a female person does not appear to be fully established, indicating that the ongoing gender change process also affects this usage pattern, but development trends have not progressed as far in the usage patter nyet. The study also looked at the geographic variation between the schools, where the peripheral school generally has a more productive use of «ei» than the city center school, and discussed the possibilities that this may be due to «the theory of city jumping», where urban phenomenon first rearch an urban center before spreading to the surrounding peripheral areas.