Museum of Extinction: The Field Ornithology Collection

Abstract

Å bli utryddet er å ha gått ut av bruk... å ikke lenger brenne, ikke lenger være aktiv, ikke lenger eksistere. Trusselen om utryddelse gjennomsyrer temaet jeg tar opp, tapet av biologisk mangfold; rommet der jeg adresserer det, museet; og mediet som jeg argumenterer med for bedring, taksidermi. Dette kunstneriske forskningsprosjektet samler min utforskning av naturhistorisk bevaring ved Institutt for klinisk og molekylær medisin ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og museologi ved Museene i Sør-Trøndelag. Utstillingen er strukturert rundt feltnotater, kvalitative registreringer av mine observasjoner. Ved å ta en kombinert etnografisk og fortolkende fenomenologisk tilnærming argumenterer jeg for hypotesen min gjennom observasjon og de subjektive opplevelsene til mennesker, så vel som de av saken jeg forsker på, de levende døde. Ved å trekke en sammenheng mellom den utilitaristiske underkastelsen av dyr-andre og tap av biologisk mangfold utfordrer jeg konseptet om menneskets eksepsjonalisme. Og fortsett med å påstå at gjennom prosessen med mimesis har stedsresponsive kunstneriske intervensjoner i offentlige rom, som kulturmuseer, potensial til å re-kontekstualisere eksisterende fortellinger rundt menneske/dyr-forhold ved å skape muligheter for selvrefleksivitet.

To become extinct is to have gone out of use… to be no longer burning, no longer active, no longer existing. The threat of extinction permeates the subject I address, the loss of biodiversity; the space in which I address it, the museum; and the medium through which I make my argument for recovery, taxidermy. This artistic-research project brings together my exploration of natural history preservation at the Department of Clinical and Molecular Medicine at the Norwegian University of Science and Technology and museology at Museene i Sør-Trøndelag. The exposition is structured around Field Notes, qualitative records of my observations. By taking a combined ethnographic and interpretive phenomenological approach, I argue my hypothesis through observation and the subjective experiences of humans, as well as those of the matter I research, the living dead. By drawing a correlation between the utilitarian subjugation of the animal-other and the loss of biodiversity I challenge the concept of the Exceptionalism of Man. And go on to posit that through the process of mimesis, site-responsive artistic interventions into public spaces, like cultural museums, have the potential to re-contextualise existing narratives around human/animal relationships by creating opportunities for self-reflexivity.