Praksis - simulering - praksis. Intensivsykepleiestudenters erfaringer med simulering i praksisstudier.

Abstract

Bakgrunn: Økt antall intensivsykepleiestudenter, øker behovet for praksisplasser. For praksisfeltet er det en utfordring å tilby nok praksisplasser, noe som aktualiserer bruken av simulering i praksisstudier. Simuleringsbaserte læringsaktiviteter blir brukt i utdanning av intensivsykepleiestudenter i mange land. Læringsmetoden gir god oppnåelse av mange læringsmål, også innen respiratorbehandling. Det er beskrevet forbedring av tekniske og ikke-tekniske ferdigheter, selvtillit og mestringstro. Hittil har få studier undersøkt hvordan intensivsykepleiestudenter opplever og erfarer simuleringsdeltakelse, både generelt og i praksisstudier.

Hensikt: Å utforske intensivsykepleiestudenter sine opplevelser og erfaringer med bruk av simulering som undervisning i respiratorbehandling under praksisstudier.

Metode: Denne masteroppgaven bygger på en kvalitativ studie med fokusgruppeintervju analysert med systematisk tekstkondensering. To fokusgruppeintervju ble gjennomført med til sammen elleve intensivsykepleiestudenter i praksisstudier i slutten av 2. semester. Alle studentene hadde deltatt på simulering av respiratorbehandling under praksisstudier i både 1. og 2. semester.

Resultat: Simuleringsbasert læring (SBL) økte tryggheten med og forståelsen av respiratorbehandling. Informantene beskrev trening med respiratoren, å oppdage sammenhenger og å jobbe systematisk som viktige momenter ved undervisningen. Å lære sammen med medstudenter beskrev de som positivt og noe som bedret opplevelsen, forståelsen og læringsutbyttet. Opplevelsen og læringsutbyttet ble påvirket av informantenes kliniske respiratorerfaring. Simulering i praksisperioden ga muligheten til å trene på ferdigheter og å stille spørsmål om det informantene ikke forstod eller torde prøve på i klinisk praksis. Flere beskrev hvordan simuleringen bedret forutsetninger for å handle i og lære av liknende situasjoner som oppstod senere i praksis.

Konklusjon: Intensivsykepleiestudenter var positive til å bruke noe av praksisstudiene til simulering. Simuleringsdeltakelsen ble beskrevet som en lærerik opplevelse, forutsatt at de hadde klinisk respiratorerfaring. Studiens funn og tidligere forskning støtter at simulering fremmer ferdigheter, trygghet og mestringstro, og at simulering i praksisstudier gjør studenten bedre rustet til å oppsøke, handle i og lære av liknende situasjoner senere i praksis. Videre forskning på området bør sette søkelys på utvikling og validering av standardiserte simuleringsøkter innen respiratorbehandling, og hvilken bruk av SBL i praksisstudier som er gunstigst.

Background: An increased number of intensive care nursing students increases the need for clinical placement capacity, a challenge for placement providers that actualizes the use of simulation in clinical placements. Simulation-based learning (SBL) is used in education of intensive care nurses in many countries. This learning method has been proven good for achieving many learning objectives, also in the field of ventilator therapy. Improvement of technical and non-technical skills, self-confidence and self-efficacy are described. So far, few studies have investigated how intensive care nursing student experience simulation participation, both in general and in clinical placements.

Aim: To explore intensive care nursing student’s experiences with learning ventilator therapy during clinical placements using SBL.

Methods: This master’s thesis is based on a qualitative study with focus group interviews analysed with systematic text condensation. Two focus group interviews were conducted with a total of eleven students in intensive care nursing at the end of the 2nd semester clinical placement. All students had participated in simulation of ventilator therapy during clinical placements in both the 1st and 2nd semesters.

Results: SBL increased confidence with and understanding of ventilator therapy. Informants described training with the ventilator, discovering connections and working systematically as important aspects of participation. They described participation and learning together with fellow students as positive and something that improved the experience, understanding and learning outcome. The experience and learning outcome from simulation could be positively or negatively affected depending on whether the informant had clinical ventilator experience or not. Simulation during clinical placement gave the opportunity to practice skills and ask questions about what they didn’t understand or didn’t dare to try in clinical placement. Several described how the simulation improved the preconditions for acting in and learning from similar situations that arose later in clinical placement.

Conclusion: Intensive care nursing students were positive about spending some of their clinical placement hours for simulation participation. The simulation participation was described as an educational experience, provided they had ventilator therapy experience. The study’s findings and previous research support that simulation promotes skills, psychological security and self-efficacy. and that simulation in clinical placements makes the student better equipped to seek out, act in and learn from similar situations in practice. Further research in the area should focus om the development and validation of standardized simulation sessions within ventilator therapy, and which use of SBL in clinical placements is most beneficial.