Rekruttering av minoriteter til fosterhjemsordning

Abstract

Denne masteroppgaven har som formål å undersøke hvordan ansatte i Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) opplever rekruttering av minoriteter til fosterhjemsordningen. Minoritetsfosterbarn har i gjennomsnitt større behov for fosterhjem enn majoritetsbarn. De har behov for et fosterhjem som kan tilby kontinuitet i oppdragelsen, og som kan ta hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Erfaringer til seks ansatte i Bufetat ble samlet inn gjennom semistrukturerte intervjuer, og dataene ble analysert ved hjelp av tematisk analyse. Etter en gjennomgang av dataene og relevant forskning, kom følgende funn fram. Ansatte i Bufetat legger ned store ressurser i rekruttering av minoriteter, men resultatene samsvarer ikke med innsatsen. Kravene for å bli fosterforeldre er høye, og innvandrere oppfyller ofte ikke disse kravene. Kravene om godt norsk språk og bolig er spesielt vanskeligste å oppfylle. Det er ingen faglig enighet om hvorvidt det er viktig at minoritetsbarn plasseres i et fosterhjem med samme etniske bakgrunn. Mange ser på plassering i et norsk fosterhjem som fordelaktig. Integreringstiltak som styrker minoriteters deltakelse i fosterhjemsordningen når kun en mindre del av innvandrerbefolkningen. Mangelen på tilgang til minoritetsfosterhjem svekker muligheten for barnets og foreldrenes medvirkning i kontakt med barnevern. Oppgavens konklusjon er at Bufetat har høy innsats når det kommer til rekruttering av minoriteter til fosterhjemsordningen. De ansatte i Bufetat er faglig overbevist om at denne innsatsen er nødvendig, men resten av samfunnet følger ikke nødvendigvis opp. Dette vises gjennom manglende fordeling av ressurser som er ment til integrering, og lav anerkjennelse av innvandrere som viktige bidragsytere i fosterhjemsordningen.

Nøkkelord: fosterhjem, minoritet, rekruttering, anerkjennelse, fordeling

This master's thesis aims to investigate how employees at the Office for Children, Youth and Family Affairs in Norway (Bufetat) experience the recruitment of ethnic minorities to the foster care system. Foster children with an ethnic minority background have, on average, higher needs for foster homes than majority children. They need a foster home that can offer them continuity in upbringing and can take care of the child's ethnic, religious, cultural, and linguistic background. Experiences of six Bufetat employees have been collected through semi-structured interviews, and data has been analyzed by using thematic analysis. After reviewing the data and relevant research, the following findings have emerged: Bufetat employees invest significant resources in recruiting minorities, but the results do not correspond to the effort. The requirements for becoming foster parents are high, and immigrants usually do not meet them. Requirements for good Norwegian language skills and housing are the most difficult to fulfill. There is no professional agreement on whether it is important for minority children to be placed in a minority foster home. Many ethnic minorities rather see placement in a Norwegian foster home as advantageous. Integration measures that strengthen minority participation in the foster care system only reach a small part of the immigrant population. Poor access to minority foster homes weakens opportunities for the child and parents' influence in contact with child welfare services. The conclusion of the thesis is that Bufetat has a high recruitment effort, and Bufetat employees have a professional conviction that this effort is necessary. However, the rest of society does not follow them. This is evident by a lack of resources intended for integration and by a low recognition of immigrants as important contributors to the foster care system. Keywords: foster home, minority, recruitment, recognition, redistribution