Beskrivelser av torvmassivenheter. Kunnskapsgrunnlag for NiN 3.0

Abstract

Norwegian Summary Myr defineres som et landområde med vegetasjon som krever fuktighet, og som danner torv. Torv er sted-egent akkumulert materiale, hvis tørrvekt utgjøres av mer enn 30 % dødt organisk materiale. Det er ingen krav til tykkelse på torvlaget for at noe skal kalles myr. Torvmark defineres som et landområde med eller uten vegetasjon, med et naturlig akkumulert torvlag på toppen. All myr er derfor torvmark, men torvmark trenger ikke være myr. Basert på nyere undersøkelser estimeres myrarealet i Norge til 41 655 km2, og dette er fordelt på 28 777 km2 åpen myr og 12 878 km2 myr- og sumpskog. Det totale torvmarksarealet, inkludert grøftet og på annen måte ødelagt myr, estimeres til 48 655 km2. Natur i Norge versjon 3 (NiN 3) har to typesystemer for myr. Typesystemet for myrøkosystemer skiller mellom hovedtyper og grunntyper på bakgrunn av gradienter i vegetasjon og miljøforhold. Typesystemet for torv-massiv (myrlandformer) inneholder torvmassivenheter som er definert på grunnlag av forskjeller i hydrologi, hydromorfologi og hydrogenetikk. Et torvmassiv er en hydromorfologisk enhet med hydrologi og overflate-former som gjenspeiler samspillet mellom topografi, vanntilførsel og torvdannende prosesser. Torvmassiv-enhetene deles inn etter de samme prinsippene og kriteriene som andre landformkategorier i NiN 3. I NiN 3 inkluderes 22 enheter av torvmassiv, og disse erstatter 17 enheter med torvmarksformer i NiN 2. I NiN 3 deles hver landformkategori i typer på to hierarkiske nivåer; for myr er torvmassivgruppe nivå 1, mens nivå 2 er de enkelte torvmassivenhetene. Skillet mellom minerogen og ombrogen markvæte er fundamentalt, og er derfor lagt til grunn for å skille mellom fire grupper minerogene torvmassiv på den ene siden og to grupper ombrogene torvmassiv på den andre siden. I tillegg inkluderer vi to grupper som inneholder både minerogene og ombrogene elementer; blandingsmyrer som har strukturert veksling mellom minerogene og ombrogene partier og mellomstillingsmyrer som inneholder et stort spekter av variasjon med både minero-gene og ombrogene partier. Dette gir de åtte torvmassivgruppene A Topogene torvmassiv, B Soligene torv-massiv, C Kildetorvmassiv, D Flommyrtorvmassiv, E Blandingsmyrtorvmassiv, F Mellomstillingstorvmassiv, G Ombrogene, terrengdekkende torvmassiv og H Ombrogene, hvelvete torvmassiv (høgmyrer). Topogene torvmassiv har stagnerende, plant grunnvannsspeil, og omfatter A1 Gjenvoksningsmyr og A2 Flatmyr. Soligene torvmassiv har hellende overflate, hellende grunnvannsspeil, og vannet er i bevegelse. Her inngår B1 Slakmyr, B2 Gjennomstrømningsmyr, B3 Bakkemyr, B4 Flarkmyr og B5 Strengmyr. Kildetorv-massiv skiller seg ut gjennom konstant tilførsel av kildevann, og har én enhet, C1 Torvkilde. I flommyrtorv-massivgruppen inngår torvmassivenhetene D1 Innsjøflommyr, D2 Elveflommyr og D3 Saltflommyr. Denne torvmassivgruppa kjennetegnes av periodevis tilførsel av vann gjennom flommer i elver og innsjøer (limnogen markvæte), eller gjennom tidevannspåvirkning (thalassogen markvæte). Blandingsmyrtorvmassiv omfatter tre enheter; E1 Øyblandingsmyr, E2 Palsmyr og E3 Strengblandingsmyr. Disse har ombrogene strukturer som er dannet gjennom frostpåvirkning (E1, E3) eller permafrost (E2). Mellomstillingstorvmassiv har én enhet, F1 Mellomstillingsmyr. Dette er myr med en blanding av ombrogene og minerogene partier, men der de ombrogene partiene ikke er dannet på grunn av tele eller permafrost. Mellomstillingsmyrer kan være stabile fordi torvtilveksten hindres av topografiske barrierer eller klimaforhold, men ofte er dette myrer som ikke har fått sin endelige hydromorfologiske utforming. Mulige endepunkter for videre utvikling fra ei mellomstillingsmyr kan være en høgmyr-enhet eller terrengdekkende myr. Gruppa ombrogene, terrengdekkende torvmassiv har G1 Terrengdekkende myr som eneste enhet. Terreng-dekkende myr følger formene på terrenget under torva og mangler torvkuppel. Høgmyr har en kuppel av ombrogen torv, og gruppa inkluderer seks torvmassivenheter: H1 Atlantisk høgmyr, H2 Kanthøgmyr, H3 Platåhøgmyr, H4 Konsentrisk høgmyr, H5 Skogshøgmyr og H6 Eksentrisk høgmyr. I NiN 3 er ikke typisk høgmyr en egen torvmassivgruppe, men omfatter platåhøgmyr, konsentrisk høgmyr, skogshøgmyr og eksentrisk høgmyr.

Nøkkelord: hydrologi – hydromorfologi – klassifisering – myr – myrmassiv – torvmark – torvmarksform

English summary A mire is defined as a land area with moisture-demanding vegetation that produces peat. Peat is autochton-ously accumulated material, with a dry fraction consisting of more than 30% organic material. The definition of mire does nor require a specific depth of the peat layer. A peatland is defined as an area with or without vegetation, with a naturally accumulated peat layer on top. Hence, all mires are peatlands but a peatland is not necessarily a mire. New estimates indicate that the mire area of Norway is 41 655 km2, consisting of 28 777 km2 open mire and 12 878 km2 forested mire and swamp. The total peatland area (including degraded peatland) is estimated to 48 655 km2. Nature in Norway version 3 (NiN 3) is an implementation for Norway of the theoretical EcoSyst framework for systematisation of Nature's variation. The two mire typologies in NiN 3 are based on vegetation, hydrology, hydromorphology and hydrogenetics. Hydrologic typologies address the origin and movement of water. Hydromorphology addresses the shape of mire massifs, distribution of mire sites, and the form and pattern of mire features. Hydrogenetics emphasise the processes leading to formation and development of peat and peatland. The mire ecosystems typology is based upon recognition of main ecological structuring processes, using species composition along ecological gradients to separate major and minor wetland ecosystem types. The mire massif typology uses hydrologic, hydromorphologic and hydrogenetic criteria to define mire massif units. The mire massif units are mire landforms, defined by the same principles and criteria as other landform categories in NiN 3, i.e. landforms in bedrock and sediments, river reaches, lake bassins and glacier massifs. The NiN 3 landform typologies are organised in two hierarchical levels. For mires, the first level is the mire massif group, and the second level is the mire massif unit. The mire typology includes 8 mire massif groups with a total of 22 mire massif units. The fundamental difference between minerogenous and ombrogenous peat is the basis for separating four minerogenous and two ombrogenous groups. Furthermore, the mixed mire group has structured occurrence of minerogenous and ombrogenous mire features, and the transitional mire group covers other mires with a mixture of minerogenous and ombrogenous elements. This yields the mire massif groups A Topogenous mire massifs, B Soligenous mire massifs, C Spring mire massifs, D Floodwater mire massifs, E Mixed mire massifs, F Transitional mire massifs, G Blanket bog mire massifs and H Raised bog mire massifs. The topogenous mire massif group has stagnant water, a plane water level, and contain the units A1 Terrestrialisation mire and A2 Flat fen. The soligenous mire massif group has a sloping surface and water level and are characterised by moving water. The units included are B1 Soligenous surface flow mire, B2 Percolation fen, B3 Sloping fen, B4 Low string-flark fen and B5 Medium string-flark fen. The spring mire massif group stand out by receiving a more or less constant flux of spring water and has one unit: C1 Spring fen. The floodwater mire massif group encompasses D1 Lake floodwater mire, D2 River floodwater mire and D3 Marine floodwater mire. This group is characterised by periodic flooding by water from rivers or lakes (limnogenous water), or by influence from tidal water (thalassogenous water). The mixed mire massif group includes E1 Islet mixed mire, E2 Palsa mire and E3 String-flark mixed mire. Mires in this group have ombrogenous structures formed by long-lasting frozen peat (E1, E3) or permafrost (E2). The mire massif unit F1 Transitional mire contains mire with a mixture of ombrogenous and minero-genous areas, and that do not fit into group E. Mires in this heterogeneous unit can be stable because their development is restricted by topographic barriers or climatic conditions. Most of them likely have not yet reached their hydromorphological potential, meaning they are currently developing towards another mire massif unit. Possible theoretical successional end points for transitional mires can be a raised bog mire massif unit, or a blanket bog mire massif unit. G1 Blanket bog mire massif unit follows the underlying terrain and lacks an ombrogenous peat dome. It is the sole mire massif unit of group G. Raised bogs mire massif group are characterised by an ombrogenous peat dome and include six mire massif units: H1 Atlantic raised bog, H2 Rim raised bog, H3 Plateau raised bog, H4 Concentric raised bog, H5 Wooded raised bog and H6 Eccentric raised bog. The four mire massif units H3 to H6 make up a group often referred to as typical raised bog. This is not a formalised mire massif group in NiN 3. Typical raised bogs are characterised by a more or less open mire expanse with ombrotrophic conditions, surrounded by a marginal forest, and a distinct lagg.

Key words: classification – hydrology – hydromorphology –mire – mire massif – peatland