Kvinnelige fotgjengere og opplevd trygghet - Hvordan kan fysisk planlegging og utforming ta mer hensyn til kvinnelige fotgjengeres frykt for kriminalitet og vold i byområder?

Abstract

Befolkningsvekst skjer først og fremst i byer og større tettsteder, og dette gir økt transportbehov. ‘Nullvekstmålet’ er satt for at fremtidig økning i persontransport skal skje med bærekraftige transportvalg. For å nå målet, må flere mennesker bruke gange som transportform. For at flere skal gå mer, må det legges til rette for at fotgjengere opplever det trygt å gå. Av oppgaven går det tydelig fram at kvinner i byer er gruppen som opplever størst frykt for kriminalitet og vold, og at frykten begrenser manges mobilitet til fots. Oppgaven undersøker hvordan fysisk planlegging og utforming kan ta mer hensyn til kvinnelige fotgjengeres frykt for kriminalitet og vold i byområder. I oppgaven presenteres teori om kvinners utrygghet i byrom og kriminalitetsforebyggende og trygghetsskapende planleggingsprinsipper. En gjennomgang av overordnede føringer bidrar til å forstå hvordan det tas hensyn til kvinnelige fotgjengeres frykt i 2020. Gjennom en spørreundersøkelse med kvinnelige fotgjengere samt oppfølgingsintervjuer med kvinner i Trondheim undersøker oppgaven hva utrygghetsopplevelsen innebærer og hvordan den påvirker atferd og rutevalg. Disse empiriske studiene viser også til fysiske kjennetegn ved utrygge byområder. En spørreundersøkelse med planleggere i Trondheim gir innsikt i hvordan kommunen inkluderer kvinnelige fotgjengeres opplevde trygghet i sitt planarbeid. Resultatene gir grunnlag for å etterspørre kjønnsperspektiver i fysisk planlegging og utforming. De empiriske resultatene viser at mange kvinner frykter kriminalitet og vold i offentlige rom, og at frykten påvirker deres mobilitet til fots. Mange fysiske karakteristikker påvirker kvinnenes trygghetsopplevelse, og særlig mangelfull belysning, fravær av mennesker og manglende oversikt og siktlinjer har negativ effekt på tryggheten. I tillegg viser resultatene at planleggerne i kommunen har lite fokus på kvinners opplevde trygghet i planarbeidet. Det eksisterer ikke overordnede føringer eller lovverk som adresserer kvinners opplevde trygghet direkte. Det gir grunnlag for å argumentere for at et mer spesifisert lovverk med krav om oppfølging i praksis kan bidra til å rette søkelys på kvinners opplevde trygghet til fots. Fysisk planlegging og utforming kan vise mer hensyn til kvinnelige fotgjengeres frykt for kriminalitet og vold. Trygghet er et av menneskers grunnleggende behov. Når en ikke er trygg i sine omgivelser, får det konsekvenser for mobiliteten til fots. Hensikten med å rette søkelys på kvinnelige fotgjengere er ikke å skape byområder som er tilrettelagt kun for kvinner. Kjønnsperspektiver kan bidra til å skape byer hvor en større del av befolkningen føler seg trygge til fots og dermed bruker gange som transportform.

Population growth happens first and foremost in cities and larger towns, and this increases the need for transportation. The 'zero growth target' is for future growth in passenger transport in Norway to take place with sustainable transportation options. To reach the goal, more people must choose walking as a mode of transport. In order for more people to walk more, it must be possible for pedestrians to feel safe while walking. The thesis clearly shows that women in cities are the group that experiences the greatest fear of crime and violence and that this fear limits many in their mobility on foot. The thesis explores how physical planning and design can better take into account female pedestrians' fear of crime and violence in urban areas. The thesis presents the theory of women's percieved safety in urban spaces and crime prevention and safety principles in urban planning. A review of national and local guidelines helps to understand how female pedestrians' fears are taken into account in 2020. Through a questionnaire with female pedestrians and follow-up interviews with women in Trondheim, the thesis investigates what the experience of lack of safety entails and how it affects behavior and route choices. These empirical studies also point to the physical characteristics of unsafe urban areas. A questionnaire with planners in Trondheim provides insight into how the municipality includes the perceived safety of female pedestrians in their work. The results provide a basis for requesting gender perspectives in physical planning and design. The empirical results show that many women fear crime and violence in public spaces and that this fear affects their mobility on foot. Many physical characteristics affect the women's perceived safety, and in particular, inadequate lighting, the absence of people, and poor sightlines have a negative effect on percieved safety. Physical planning measures can increase women's safety on foot. In addition, the results show that the planners in the municipality have little focus on women's perceived safety in their work. There are no comprehensive guidelines or legislation that directly addresses women's perceived safety. This provides the basis for requesting more specific legislation that requires follow-up in practice. Physical planning and design may show greater regard for female pedestrians' fears of crime and violence. Security is one of the basic needs of people. When one is not safe in one’s surroundings, it has consequences for the mobility on foot. The purpose of putting a spotlight on female pedestrians is not to create urban areas that are designed for women only. Gender perspectives can help create cities where a larger proportion of the population feels safe on foot and thus use walking as a mode of transport.