Pårørende og voldsutsatt: "Å vifte med det hvite flagget" En kvalitativ studie om kvinners forventninger og erfaringer som pårørende ved Sinnemestringspoliklinikken

Abstract

Studien har til hensikt å undersøke voldsutsatte kvinners forventinger og erfaringer med å være pårørende ved Sinnemestringspoliklinikken, St.Olavs hospital. Studien er kvalitativ, med en fenomenologisk og hermeneutisk tilnærming og bruk av semistrukturerte intervju. Fire kvinner som har vært utsatt for vold av sin partner og som har deltatt som pårørende i behandling ved Sinnemestringspoliklinikken er intervjuet i et retroperspektiv. Malteruds metode for systematisk tekstkondenisering ble brukt i analysen av datamaterialet, og empowerment og stressmestringsmodellen er brukt som teoretisk forståelsesramme. Kvinnene erfarte at det var av stor betydning å bli sett og inkludert av helsetjenesten, og at temaet vold ble tatt opp og tålt. Å få veiledning til parallelle hjelpetjenester ble trukket frem som en særdeles betydningsfull erfaring for støtte. Kvinnene hadde likevel forventinger om mer individuell oppfølging, spesielt i forhold til behov knyttet til barna. De ønsket at barna kunne snakke med fagpersoner om volden de hadde opplevd. Kvinnene følte seg alene på bakgrunn av sine erfaringer med sosial isolasjon og at vold i nære relasjoner er tabubelagt. Funnene indikerer at kvinnen opplevde avmakt og at dette i liten grad ble fanget opp av helsetjenesten. At partner skulle i behandling så de på som en nødvendighet, noe de stilte som krav eller som ytre faktorer hadde påvirket til. Behandlingsperioden ble trukket frem som en roligere fase av forholdet, som burde blitt utnyttet med tettere oppfølging i et familieperspektiv for å sikre god utvikling og trygghet over tid. Kvinnene anså at en tettere oppfølging av de pårørende kunne vært nyttig for partnerens utbytte av behandlingen. Spesielt trakk kvinnen frem at det er sårbart og nødvendig med en forutsigbar plan ved avslutning av behandlingsforløpet.

Nøkkelord: Vold i nære relasjoner, partnervold, pårørende, voldsutsatt, helsetjeneste

The purpose of this study is to explore the expectations and experiences of women exposed to intimate partner violence on being next of kin in treatment given at the Anger Management Clinic, St. Olavs hospital. The study is qualitative, applies a phenomenological and hermeneutic approach, and uses semi-structured interviews. Four women who have been subjected to violence by their spouse and who have participated as next of kin in treatment at the Anger Management Clinic are interviewed retrospectively. A method for systematic text condensation was used to analyse the data, and empowerment and the stress and coping model constitute the theoretical framework. The women reported that it was of great importance to be seen and included by the health service, and experiencing that the violence was addressed and acknowledged. Being guided into parallel help services was highlighted as a particularly significant experience of support. Nevertheless, the women had expectations of more individual follow-up, especially in relation to needs related to their children. They wanted the children to be able to talk to professionals about the violence they had experienced. The women also felt alone, based on their experience of social isolation and the fact that intimate partner violence is a tabooed topic. The findings indicate that the woman experienced powerlessness and that the health service failed to reckognise this. They viewed it as necessary for their partner to undergo treatment, either following their demand or triggered by external factors. The period of treatment was highlighted as a calmer phase in the relationship, which should have been utilized to ensure good development and stability over time using family perspective follow-ups. The women considered that closer follow-up of the next of kin could be useful for the treatment efficasy. In particular, the woman pointed out that it is critical and necessary to have a predictable plan at the end of the course of treatment.