Richard Nixon og åpningen av Kina – Fra bitre fiender til Kvasi-allierte

Abstract

Denne avhandlingen drøfter president Richard Nixon og re-etableringen av diplomatisk kontakt med Kina fra 1969-1974. Undersøkelsen vil forsøke å besvare problemstillingen: «Hadde USA mer å tilby Kina som følge av at de var en stormakt?». Nixon-administrasjonens Kina-politikk markerte en fundamental endring av hvordan USA tilnærmet seg Kina. Hvor den tidligere amerikanske politikken var basert på å isolere og demme opp for kommunist Kina innflytelse i Asia, ble den endret til å fremme diplomatisk dialog og forsoning med landet. Nixon så på det som imperativt å re-integrere Kina inn i verdenssamfunnet for å unngå en fremtidig konflikt. Som en stormakt kunne USA bistå med det Kina og til tider USA oppfattet som nasjonale sikkerhetstrusler. Dette innebar blant annet Sovjetunionen, som både USA og Kina så på som en felles fiende. Dette resulterte i at de to landene inngikk en uformell allianse, en såkalt kvasi-allianse 1973. Kina så også på Japan som en mulig trussel for Kinas nasjonale sikkerhet. Både Mao og Zhou var overbevist om at som en voksende økonomisk stormakt, ville Japan gå igjennom en militær opprustning. Vel viten om dette, besluttet Nixon og Kissinger fra 1971-1973 å spille et såkalt «Japan-kort». Med dette menes det at Nixon og Kissinger brukte Japan som et forhandlingsverktøy vis a vis Kina, ved å utnytte deres frykt for et re-militarisert Japan. Argumentet var at USA kunne bruke sin innflytelse og militære tilstedeværelse på Japan som garanti for at Japansk militarisme ikke opp blomstret. Privat oppfordret de Japan til å drive med forsvarsoppbygging i henhold til Nixon-doktrinen. De to forsøkte også å komme frem til en løsning på Taiwan-spørsmålet. Dette føre imidlertid ikke noe sted, ettersom USA og Kina var fundamentalt uenig om Taiwans politiske fremtid. USA ga derimot noen konsesjoner, i 1971 lovet de blant annet en tilbaketrekning av amerikanske tropper fra øya og å ikke støtte en Taiwanesisk uavhengighetsbevegelse.

This thesis discusses President Richard Nixon's re-establishment of diplomatic contact with China from 1969-1974. The survey will attempt to answer the question: "Did the USA have more to offer China due to being a great power?". The Nixon administration's China policy marked a fundamental change in how the United States approached China. Where the former US policy was based on isolating and stemming Communist China's entry into Asia, it was changed to promote diplomatic dialogue and reconciliation with the country. Nixon saw it imperative to re-integrate China into the world community to avoid a future conflict. As a significant power, the US could assist with what China and, at times, the US perceived as national security threats. This included the Soviet Union, which the US and China saw as a common enemy. This resulted in the two countries entering into an informal alliance, a so-called quasi-alliance in 1973. China also saw Japan as a possible threat to China's national security. Both Mao and Zhou were convinced that as a rising economic power, Japan would go through military rearmament. Knowing this, Nixon and Kissinger decided from 1971-1973 to play the so-called "Japan card." By this it is meant that Nixon and Kissinger used Japan as a negotiating tool vis a vis China, exploiting their fear of a re-militarized Japan. The argument was that the US could use its influence and military presence on Japan to guarantee that Japanese militarism does not flourish. Privately, they urged Japan to pursue a defense buildup in accordance with the Nixon Doctrine. The two also tried to solve the Taiwan issue. However, this led nowhere, as the US and China fundamentally disagreed on Taiwan's political future. The United States, however, made some concessions, in 1971, they promised, among other things, a withdrawal of American troops from the island and not to support a Taiwanese independence movement.