Ugifte kvinners muligheter for sosial mobilitet i gruvesamfunnene Røros, Løkken og Sulitjelma i 1920

Abstract

Oppgaven undersøker ugifte kvinners muligheter for sosial mobilitet i de tre gruvesamfunnene Røros, Løkken og Sulitjelma i 1920. Dette er gjort ved å sammenligne yrket til kvinnenes primærforsørger med kvinnenes egne yrker, altså generasjonsmobilitet. Graden av sosial mobilitet i et samfunn brukes som et mål for hvor åpent et samfunn er, og den generelle oppfatningen har lenge vært at Norge ble et åpnere samfunn fra siste halvdel av 1800-tallet. Spørsmålet er hvorvidt dette gjaldt for kvinner.

Alle dataene som brukes er hentet fra ulike folketellinger. Alle kvinnene er funnet i folketellinga 1920, mens primærforsørger eller husholdsoverhode er funnet i folketellingen nærmest etter kvinnenes fødsel. Yrkene til kvinnene og husholdsoverhodene er delt inn i kategorier og rangert for å undersøke graden av sosial mobilitet.

Et av hovedfunnene i oppgaven er at det er forskjeller mellom de tre stedene, både med tanke på hvilke yrkeskategorier kvinnene var sysselsatt i, samt hvordan disse var rangert i forhold til husholdsoverhodets yrke.

I motsetningen til oppfatningen om at samfunnet åpnet opp i perioden viser det seg at det mest vanlige for de ugifte kvinnene var omtrentlig sosial replikasjon. Det vil si at de fleste i liten grad beveget seg hverken opp eller ned på den sosiale rangstigen. Blant de som beveget seg sosialt var avansement mer vanlig enn degradering.

I oppgaven legges det også vekt på at det er andre faktorer enn husholdsoverhodets yrke som påvirker kvinnenes yrkesmuligheter. Blant faktorene som diskuteres er alder, andre husholdsoverhoder enn far og tilflytting.

This thesis examines the possibilities single women had for social mobility in the three mining communities Røros, Løkken and Sulitjelma in 1920. This is done by comparing the occupation of the women’s childhood primary caretakers to the women’s own occupations. This is called intergenerational mobility. The amount of social mobility in a society is used as a measure of how open the society is. The general perception has been that Norway became a more open society since the mid-1800s. But was this true for women?

All the data used in the thesis is collected from the Norwegian censuses, Folketellingene. The women are found in the 1920 census, while their childhood primary caretakers are found in the census closest to the women’s births. The occupations of both the women and the caretakers are divided into categories and ranked according to their social status to examine the possibilities of social mobility.

One of the main findings is that there were differences between the three mining communities. They were different both in which occupational categories the women had, as well as how the women ranked compared to their childhood caretakers.

In contrast to the general perception, this thesis shows that it was most common for single women to replicate socially. The majority of the women did not have social mobility, neither upwards or downwards. Among the women who did experience social mobility, mowing upwards was more common than moving downwards.

The thesis also emphasises that there are other factors than the occupation of the childhood primary caretaker that affected the women’s occupations. The factors that are discussed is age, the primary caretaker being someone else than the father and migration.