The Garden of Dirt: Post-Human Entanglement with Dirt

Abstract

Denne avhandlingen argumenterer for en posthumanistisk innvikling med skitt. Gjennom tekstene til Nicola Griffiths "Ammonite" og Larissa Lais "The Tiger Flu" blir forholdet mellom jord og kroppen etablert som noe som er uatskillelig. Ulike sosiokulturelle og -politiske forutsetninger for hva det betyr å være skitten, så vel som literære eksempler på hvordan det er å leve sammen med skitt, viser viktigheten av skitt på kroppen vår. For det andre, Samuel R. Delanys "Dhalgren" og Ursula K. Le Guins "Paradises Lost" utvider horisonten i deres tolkninger av sameksistenser med skitt i samfunn som baserer seg på kaos og orden. Delany tilbyr en kaotisk sameksistens med skitt som er uhemmet og fri; Le Guin tilbyr en ordentlig sameksistens med skitt som er underkuet og gjort skadefri. Begge kannaliserer skitt på måter som er prinsipielt ulike, men de mange likhetene deres er avslørende. Til sist, Paolo Bacigalupis "The People of Sand and Slag" og William Gibsons "The Winter Market" maler et portrett av den posthumanistiske kyborgen av skitt og avfall i sin egen Edens hage—Hagen av skitt. Gjennom tekstene deres oppklares det hvorfor det bare er den posthumanistiske kyborgen av skitt som kan se Hagen av skitt, en hage som er ugjestmild mot alle andre former for liv. Mennesker kan ikke se den, og de kan ikke bo i den. I Hagen av skitt blir den posthumanistiske kyborgen av skitt dominant og kan endelig blomstre.

This thesis argues for a post-human entanglement with dirt. Through the texts of Nicola Griffith’s "Ammonite" and Larissa Lai’s "The Tiger Flu", the bond between soil and the body is established as something that is inextricably linked. Different socio-cultural and -political preconceptions about what it means to be dirty, as well as literary examples of what a coexistence with dirt looks like, shows the importance of dirt on our bodies. Secondly, Samuel R. Delany’s "Dhalgren" and Ursula K. Le Guin’s “Paradises Lost” broaden the horizon in their depictions of a coexistence with dirt in societies of chaos and order. The former offers a chaotic coexistence with dirt that is untrammelled and free; the latter an orderly coexistence with dirt that is subjugated and rendered harmless. Both channel dirt in principally diverse ways, yet their many similarities are revealing. Finally, Paolo Bacigalupi’s “The People of Sand and Slag” and William Gibson’s “The Winter Market” paints a picture of the post-human cyborg of dirt and waste in its own Garden of Eden—the Garden of Dirt. Through their texts, it becomes clear how only the post-human cyborg of dirt can perceive the Garden of Dirt, which is inhospitable to all other forms of life. Humans cannot see it, and they cannot live in it. In the Garden of Dirt, the post-human cyborg of dirt becomes dominant and is finally able to flourish.