Er jordvernet svekket? En casestudie fra Nedre Romerike - for tidsperioden 2005 til 2020

Abstract

Av Norges landareal (utenom Svalbard) er det kun 3,5 % med jordbruksareal. Dette er areal som blant annet skal sørge for nordmenns matsikkerhet i situasjoner hvor grensene stenges og det ikke er mulig å importere råvarer. Siden Norge importere mer enn 50 % av det vi spiser er vi avhengige av at det internasjonale markedet fungerer. Det å ha en åpen grense, uansett hva som skjer i verden, har vi fått oppleve er umulig. For eksempel ved pandemi, krig og klimakrise. Det betyr at vern av jordbruksareal er særdeles viktig å overholde. Min observasjon gjennom de siste årene, er at det virker å være utbredt utbygging på matjord i Norge. Funn i data for perioden 2005 til 2020 viser at store areal med matjord er omdisponert til andre formål enn landbruk og er bygget ned. Så lenge det er befolkningsvekst og befolkningen ønsker å bo tett på allerede etablerte byer og tettsteder hvor det ligger store areal med matjord, betyr det at det også i fremtiden vil det bli behov for å omdisponere dyrkbart areal for å kunne forsterke infrastrukturen. Med jordvern fokuseres det hovedsakelig på matsikkerhet, men jordvern er så mye mer. Det handler også om økosystemtjenester. Innunder dette kommer blant annet karbonlagring, bevaring av biologisk mangold, flomdemping og klimatilpasning. Dette er temaer som må tas med for å kunne sikre en bærekraftig samfunnsutvikling.

FNs bærekraftsmål, EUs politikk og nasjonale rammebetingelser får jordvern til å virke svært viktig, men staten uttaler samtidig at viktige samfunnsinteresser går foran vern. Til tross for politiske målsettinger om økt selvforsyning og matsikkerhet, har befolkningsveksten økt raskere enn jordbruket, noe som med stor sannsynlighet vil fortsette i årene som kommer. Kommunene har fått tildelt myndighet fra staten til å forvalte kommunens arealer og har dermed en sentral rolle med å ivareta det nasjonale og regionale jordvernet. Kommunene skal løse oppgaver og jobbe etter føringer som staten pålegger dem, samtidig som de skal oppfylle lokalbefolkningens ønsker og behov. I utgangspunktet er kommunen låst til statens lover og rammebetingelser, men de har likevel et visst handlingsrom som kan benyttes. Oppgaven vil vise det gapet som er til stede mellom staten og den lokale forvaltningen av Norges jordressurser.

For å belyse oppgavens emne har jeg valgt å benytte meg av både kvalitativ og kvantitativ metode, såkalt metodetriangulering. Søket omfatter sekundær data, hvor jeg har benyttet meg av relevante og tilgjengelige dokumenter og litteratur, hovedsakelig i fra den digitale plattformer som tilhører stat og kommuner. Slik som: FN-sambandet, Lovdata, Stortinget, Regjeringen, Landbruks- og matdepartementet, Landbruksdirektoratet, Statsforvalteren, Norsk institutt for bioøkonomi, Norges Bondelag, Statistisk sentralbyrå, Kartverket, kommunale planer. Jeg har beskrevet overordnede trender for Norge, for så å gå mer i detalj på Nedre Romerike, som er mitt case-område. Nedre Romerike er et distriktsområde med 7 kommuner som har beliggenhet i fylket Viken på Østlandet. I tillegg til å se tilbake i tid bruker jeg dataene jeg har tilgjengelige til å se hvordan befolkningsvekst, utbygging og jordvern muligens vil utvikle seg i fremtiden. Oppgaven viser at så lenge befolkningsveksten er økende, vil kampen om de ulike arealene alltid være til stede.

Of Norway's total land area (excluding Svalbard), only 3.5% is agricultural land. This is an area that, among other things, will ensure Norwegians' food security in situations where the borders are closed f ex because of wars, and it is not possible to import raw materials. Since Norway imports more than 50% of our consumption, we are dependent on the well-functioning of international markets. It is impossible to have totally open borders without taking into account what happens in the rest of the world, for instance during a pandemic, war, or climate crisis. This implies that the protection of agricultural land is extremely important. My conclusions based on what I have observed in recent years are that there seems to be widespread development in housing and infrastructure on agricultural land in Norway. Findings based on data for the period 2005 to 2020 show that large areas of arable land have been reallocated for purposes other than agriculture and have been demolished. With a steady increase in the population and a population wanting to live close to already established cities and towns, having a large area of agricultural land, also in the future, there will be a need to reallocate arable land. When talking about soil protection, the focus is mainly on food safety. But soil protection is something much more. It is also about services related to the ecosystem. This covers carbon storage, conservation of biological chard, flood mitigation, and climate adaptation. These are all topics that must be considered in order to ensure sustainable societal development.

The UN's goals on sustainability, the EU’s policies in this area, and Norwegian national legislation put soil protection high on the agenda. But the government also highlights that other important societal interests should take precedence over protection. Despite political goals of less dependence on imports and on food security, population growth has increased faster than the growth in agriculture, a pattern that most likely will continue in the years to come. The municipalities have been delegated power by the government to manage the land area of the municipalities and therefore have a central role in safeguarding national and regional soil protection. But the municipalities must perform their tasks and work according to guidelines and goals which are given to them by the government, but at the same time fulfill the wishes and needs of the local population. Basically, the municipality is “locked” in by national laws and framework requirements, but they still have a certain amount of freedom to decide. The thesis shows the gap that exists between the government and the local management in the management of the country’s resources.

To shed light on the topic of the thesis, I have chosen to use a combination of a qualitative and a quantitative method, the so-called method of triangulation. In my study, I will use secondary data, taken from relevant and accessible documents and literature, mainly from digital platforms presented by the government and the municipalities. I will describe overall trends in Norway and then go into more detail on Nedre Romerike, which is the main area of my case study. Nedre Romerike is a district with 7 municipalities located in the county of Viken in Eastern Norway. Looking back in time, I will use available data to see how the population has grown. Based on this, I will try to predict how the protection of soil will develop in the future. The thesis shows that as there is growth in the population, the battle for the various areas will continue.