«Jeg smiler så ekte jeg kan»: En litteraturvitenskapelig studie av barnet som pårørende i seks nyere norske ungdomsromaner

Abstract

Folkehelse og livsmestring ble innført som tverrfaglig emne i forbindelse med at Kunnskapsløftet 2020 tredde i kraft. Dette innebar en ny dreining i norskfaget, og medførte at norsklærere nå skulle undervise i helse. Formålet med dette masterprosjektet har vært å undersøke hvordan seks nyere, norske ungdomsbøker tematiserer barn som pårørende, og hvordan de kan brukes i undervisning om livsmestring i norskfaget. Alle romanene tar opp en tematikk som omhandler barn som pårørende av foreldre med psykisk sykdom. Hensikten har vært å undersøke hvilke forestillinger om barn som pårørende som kommer til syne i disse romanene, for å videre kunne drøfte hvilket potensial de har i undervisningssammenheng.

Oppgaven baserer seg på teoretiske perspektiver knyttet til Nussbaums forståelse av empatibegrepet og den skjønnsomme leseren, samt Keen sin teori om narrativ empati. Oppgaven har en litteraturanalytisk tilnærming. Det er ikke gjennomført nærlesing av alle seks romanene, men heller gjort tekstnære analysenedslag for å undersøke hvordan pårørenderollen skildres. Det er særlig fokus på hvordan fortellersituasjonen fremstilles, og potensialet for karakteridentifikasjon med tanke på utvikling av empati.

En av oppgavens hovedfunn er hvordan komplekse litterære strukturer kan fungere vel så godt som kilde til empatiutvikling som det tematiske aspektet. Skjønnlitteraturen er en kilde til å tematisere, men måten en slik tematikk blir fremstilt viser seg å også ha betydning for utvikling av empatifølelsen. Et viktig funn viser også hvordan rollen som pårørende preges av komplekse og motstridende følelser. Fremstillingen av barnas emosjoner i romanene, er derfor et viktig tema i denne oppgaven. Det fremgår også at norsklæreren må være bevisst smitteeffekten fiktive emosjoner kan ha, og derfor får en viktig rolle for å inkludere livsmestring i norskundervisningen på en god og trygg måte.

The Norwegian government announced in 2016 that public health and life mastery would be an overarching topic in all the subjects in Norwegian schools. This meant a new shift in the subject of Norwegian language and meant that teachers now would have to teach health. The purpose of this master thesis has been to examine how six Norwegian teenage novels thematize children that lives with a parent that suffers from mental illness, and how these novels can be used in teaching about life mastery in the subject of Norwegian language. All the novels address a theme that portray children living with parents with mental illness. The purpose has been to examine which conceptions of these children that appear in the novels, in order to further review what potential they have in a classroom.

The theoretical perspectives of the study is related to Nussbaum's understanding of the concept of empathy and the judicious spectator, as well as Keen's theory of narrative empathy. The thesis has a literature analytical approach. Each novel has not been closely read. Textual excerpts have instead been analyzed to examine how the children is portrayed. The focus is on how the narrator situation is presented, and the potential for character identification to develop empathy.

One of the main findings of the thesis is how complex literary structures can operate as a source to develop empathy as well as the theme. Fiction work as a source to thematize, but how the theme is presented turns out to be important for the development of empathy, as well. An important find also shows how the children in the novels struggle with complex and conflicting emotions. How the children’s emotions are portrayed in the novels is therefore an important aspect of this thesis. The thesis also show that the Norwegian teacher must be aware that narrative emotions may be contagious, and because of that he or she has to be aware the responsibility they have when teaching health.