Liminale glippsoner. En kvalitativ studie av overgangsfasene i norske fengsler.

Abstract

Norske fengsler produserer noen av de høyeste selvmordsratene blant domfelte globalt. Særlig gjør dette seg synlig i overgangsfasene mellom frihet og fengsel, og fengsel og frihet (Bukten & Stavseth, 2021). Dette kontrasterer Pratt (2008a; 2008b) sin tanke om den skandinaviske eksepsjonalismen som peker på at fengselssystemene i disse landene vektlegger velferd og humane forhold. Da jeg ikke har tilgang på fenomenet selvmord som sådan, er denne kvalitative studien en kritisk, sosiologisk tilnærming til straffegjennomføring i Norge, sett i lys av den norske velferdsstaten og kriminalomsorgens rehabiliterende mandat. Ved bruk av seks dybdeintervjuer med aktører som jobber med domfelte, eller som selv har vært domfelt, har oppgaven en fenomenologisk tilnærming til den overordnede problemstillingen som utforsker hvordan vi kan forstå de kritiske overgangsfasene i norske fengsler. For å kunne diskutere hovedproblemstillingen utforsker jeg også to underordnede problemstillinger: (1) hva kjennetegner de sosiale prosessene som er knyttet til frihetsberøvelsen? og (2) hvilke implikasjoner har disse sosiale prosessene for tilbakeføringen? Oppgavens funn inviterer til en kritisk diskusjon av norsk rehabiliteringspolitikk og den norske velferdsstaten. Problemstillingene diskuteres i samspill med relevant sosiologisk teori og teori om fengsel.

Funnene i oppgaven viser at de kritiske overgangsfasene, som identifiseres som varetektsfengslingen og de første dagene etter løslatelse, fører til et brått brudd med den kjente tilværelsen som man er blitt sosialisert inn i. Dette, i samspill med reguleringer inne i fengselet, innskrenker den domfelte sin autonomi og identitet, noe som legger et skjørt grunnlag for videre kontinuitet i straffegjennomføringen. De sosiale prosessene impliserer at straffegjennomføringen er en individuell prosess. Fravær av positive, sosiale relasjoner under soningen vanskeliggjør sosialiseringsprosessen som er nødvendig for å lykkes i overgangsfasene. Gjennom analysen og diskusjonen utvikler jeg konseptet ‘liminale glippsoner’. Dette illustrerer hvordan de sosiale prosessene skaper et brudd i kontinuiteten i straffegjennomføringen. Dette gjør seg særlig synlig i de kritiske overgangsfasene. Avslutningsvis relateres selvmordstilbøyeligheten i norske fengsler i samsvar med samfunnskonteksten det eksisterer i. Det blir kastet et kritisk blikk på fengselets individuelle tilnærming til straffegjennomføringen i lys av velferdsstatens dreining fra en sosialdemokratisk velferdsstat mot en nyliberalisert tilnærming til velferdsstaten.

The Norwegian penal system produces some of the highest suicide rates globally. This is especially evident in the transition phases between freedom and prison, and prison and freedom (Bukten & Stavseth, 2021). This contradicts Pratt’s (2008a; 2008b) perception of the Scandinavian exceptionalism, which he claims emphasize welfare and human conditions inside the prison walls. This qualitative study has a critical, sociological approach to the execution of sentences in Norway prisons in the light of the Norwegian welfare state and its rehabilitative criminal justice system. Based on six in-depth interviews, the study uses a phenomenological approach to discuss the research question: how can the critical transition phases during imprisonment be understood? To scrutinize the research question, two subordinate research questions are developed: (1) what characterizes the social processes associated with the deprivation of liberty? and (2) what implications do these social processes have on the release from prison? The findings induce a critical discussion of the Norwegian welfare state and its rehabilitative criminal justice system. The research questions are discussed in connection with relevant sociological theories and prison theories.

The findings suggest that the critical transition phases lead to an immediate abruption in the convict’s life. In conjunction with restrictions related to the deprivation of liberty, the convict is deprived of its autonomy and social identity which creates a fragile foundation for the continuity of the imprisonment. The findings imply that the execution of sentences is mainly an individual process. The absence of positive, social relationships during imprisonment complicates the socialization process which is necessary for success in the transition phases. Based on the analysis- and discussion chapters, I establish the concept of ‘liminal gaps’. This illustrates how the social processes associated with the deprivation of liberty and its implications for the release create gaps in the continuum of the execution of sentences. This is especially visible in the critical transition phases. Finally, the suicidal tendency in Norwegian prisons relates in accordance with the social context in which it exists. A critical perspective is given to the prisons’ individual approach to the execution of sentences considering the shift from a social democratic welfare state towards a more neoliberal approach on welfare.